Short stories in Norwegian

I want to publish some of my short stories in here to show some of my work as I can’t publish my entire books here. It is a good way to practice publishing my own stuff.

Unfortunatly I write better in Norwegian, and I don’t have time to translating it to English these days. So I guess only a few readers will be able to read it.

Anywas, read on and feel free to leave a comment if you have any feedback.

Bryllupet

I dag skal jeg gifte meg.

Tormund Storås har stirret forventningsfullt på meg siden frokosten i storhallen. Jeg lot ham få holde blikket mitt. Han holdt det som en guttunge holder en sommerfugl: klamt og hardt.

Line og Mari fletter håret mitt. Det er tungt av oljen de har gnidd det inn med og ser ut som moden havre. Bak meg henger kjolen. I speilet ser det ut som et spøkelse vokter over oss. Moren min vevde hele vinteren for å få slepet langt nok. Hvit som et liksvøpe, hvit som uskyld. I natt blir jeg hans, i natt blir min skyld hans skyld, etter i natt er jeg ikke lenger min.

Leppene mine er stive som voks når Line farger dem. Hestesko har klapret over gårdsplassen helt siden vi gikk opp på kammerset, men vrinsket fra stallen er nytt. Gullfaks. Ansiktet mitt vrir seg og Mari skjenner godmodig over den ødelagte sminken. Jeg tar imot som om jeg allerede tilhører en annen.

Kjolen har hundre knapper. Hver knapp er en perle. Hver perle må tres i en hempe. Det vil gå en sti av perler langs ryggvirvlene min. De vil skimre i rosa og blått når jeg går opp til alteret i storhallen. Det tok mor to uker å sy perlene på.

Ved alteret frasier familiene seg all rett til å klage, for alltid. Men det er etter middagen at ekteskapet blir gyldig. For ekteskap kan bare inngås på tomannshånd. Bak lukkede dører. På ryggen i en ukjent seng. Det vil ta Tormund et øyeblikk å rive perlene løs.

Igjen roper Gullfaks. Denne gangen trekker Mari penselen unna i tide. Når ekteskapet er fullendt er det hans tur. Hingsten min. Jeg har trent ham fra han var et ustøtt føll. Nå er han bred over ryggen og rak i nakken. I natt skal Tormund ltrekke kniven over strupen hans. I natt tar Tormund Gullfaks for å vise at han akter å beholde meg. En brud rir inn på hesten sin. Morgenen etter er det ingen for henne å ri ut på.

Jentene svøper kjolen rundt meg. Hundre knapper kneppes av ivrige hender før jeg må gå ned. Jeg stopper i døråpningen så Line kan dandere slepet bak meg. Det er stille. Gjestenes ansikt er flakkende skygger. Bare Tormund er opplyst av sirkelen med tyve nytente lys i, som sakte svaier over ham. Likevel er det øynene hans som brenner kraftigst.

Jeg kan ikke føle kjolestoffet jeg knuger mellom fingrene. En enslig fløyte spiller. En svanes vintersang. Jeg glir opp gulvet uten å se meg om. Ingen lyder annet enn de skjøre tonene fra fløyten og slepet mitt som hvisker over plankene.

Pusten til Tormun er tung når jeg stopper foran ham. Jeg slutter å puste selv når han tar hånden min. Heldigvis trenger jeg bare nikke. Selv en frossen svane kan nikke. Seremonien går sin gang uten avbrytelser fra familien min som ikke er der. Natta nærmer seg, men først skal det feires.

Jeg smaker ingenting, så jeg spiser ingenting. Latteren til Tormund vibrerer gjennom meg. Bare vinen når gjennom, fløyel på tunga, smak av jord. Jeg lar en dråpe falle fra langefingeren ned i fanget. Nå er jeg ikke lenger uskyldsren. Fra nå av er ikke lenger kvelden bare Tormund sin.

Hånda hans er tung i fanget mitt. Han stryker kjolestoffet mellom fingrene, presser fingeruppene ned i det myke låret, ser på meg i øyekroken. Jeg vet at han tror jeg er nervøs, jeg vet at det gjør ham mer utålmodig. Jeg lar koppen med vin fylles igjen. Men før jeg rekker å smake, reiser Tormund seg: han skal gi bruden sin noe å feire.

Latteren som følger oss ut av hallen overdøves av stoler og benker som skyves fra bordet. De har en hest å gjøre klar før vi kommer ned. De kommer ikke til å rekke å bli kalde der ute på tunet en gang.

Han lukker døren bak meg og med ett er alle stemmene vekk. Bare ropet fra Gullfaks når meg. Det og hendene til Tormund. De holder meg fast, kjenner på meg, gjør alt de ikke kunne gjør under middagen.

Jeg venter. Venter helt til han tar tak rundt halslinningen. En hånd på hver side av nakken min. De første perlene spretter løs og skyter bortover gulvet.

Jeg trodde han kom til å rive av meg kjolen i en bevegelse. At perlene kom til å trille alle veier, inn under senga, ned i sprekkene mellom treplankene. Men Tormund tar seg god tid. Han presser hånden ned på innsiden av kjolebrystet. Holder meg fast med ru håndflate, puster meg langs halsen. Varmen brer seg i kroppen min.

Jeg er klar.

Han står for nær. Kjolen mor har sydd kommer til å bli ødelagt. Nye perler spretter løs når jeg vrir meg mot ham, hånda hans er fortsatt nede i kjolen, holder fortsatt fast i meg. Fingrene hans strammer mot den urørte huden der. Kniven glir inn. Han slipper taket i det de første bloddråpene trekker inn i kjolestoffet.

Døra blir rød der jeg skyver den opp med hånda som holder kniven hans. Kniven han skulle bruke på Gullfaks. Huset er tomt når jeg kommer ned trappa, men dørene ut står åpne. På tunet står gjestene i halvsirkel rundt Gullfax. Han står med nakken krum midt i ringen av fakler, like modig som alltid. Faklene forvandler blodet på kjolen min til skygger.

Ansiktene som snur seg mot meg er mørke. Over dem henger pusten deres som spøkelser.
Lufta er kald mot skulderbladene der kjolen henger åpen. Halvveis ut i ringen som er slått rundt Gullfaks når lyset flekkene på kjolen min og farger dem røde. Ansiktet til han som skulle bli broren min er forvirret. Jeg skal ikke komme ut alene. Øynene hans går til brystet mitt. Føttene hans tar et skritt unna.

Gullfaks snur hodet mot meg, spisser ørene. Pelsen hans er gylne i flammene fra faklene. Jeg samler kjolen og drar meg opp på ryggen hans. Han står støtt. Han har alltid stått støtt. Dråper med blod triller nedover nakken hans når jeg skjærer over repet som holder oss. Ringen med bryllupsgjester åpner seg for oss. De er tause når vi rir ut av tunet.

Det er en evighet mellom tunet og skogholtet. Snø begynner å falle rundt oss. Hvite dun legger seg i manen til Gullfaks, prøver å dekke drapet på kjolen min. Jeg greier å holde meg til vi er ute av synet. Så ber jeg ham gå. Løp. Nå. Få meg vekk, raskt.

Tormund Storås er død og hun som ikke er enke forsvinner dypere inn i skogen.
Hvis hun fryser i hjel i natt har hun fått en natt til i frihet. Hvis hun dør i natt er hun allerede svøpt i hvitt.

Advertisements
%d bloggers like this: