Månegutten

IMG_20171002_172341

Månegutten bodde i et lavt lite hus i utkanten av en mørk men snill skog. Han hadde et rundt og mykt ansikt, og hår som var enten gull eller sølv, avhengig av om du så ham i sollys eller månelys. Øynene hans var dype og blå, som himmelen en stormfull høstkveld. Den lille månegutten likte å holde mammaen sin våken om nettene. Ikke fordi han var trassig eller slem, men fordi han hadde noe han så gjerne ville vise henne.

Men det var ikke så lett for gutten, for mammaen gjorde alt for at han skulle sove. Hun ga ham et varmt og deilig bad og tok på ham en myke og nyvasket pysj. Hun ga ham honning rørt ut i melk og leste for ham så han drømte at han var ute på morsomme eventyr og møtte alle slags spretne harer og rufsete små ponnier. Ponniene var favoritten hans, for de var modige og sta selv om de av og til ble redde av ingenting, akkurat som ham.

Men noen kvelder, selv etter at mammaen hans hadde badet og matet og lest for ham, greide den lille månegutten å holde seg våken. Og det var da han husket det, det han måtte vise til mammaen sin.

Han kunne høre henne nynne lavt fra kjøkkenet, der hun pleide å sitte og lage store tegninger på kveldene. Han måtte være lur, for selv om hun var våken, så likte hun ikke at han var våken også. Hvis han ikke passet seg, kom hun til å få ham til å sovne igjen, før han rakk å vise henne.

Nei, det nyttet ikke å gå ut på kjøkkenet. Han måtte få henne til å komme etter ham, men først måtte han komme seg langt vekk fra dyna si. Så han krøp ut av sengen og listet seg bort til vinduet. Det sto på gløtt så han kunne lukte det gule og røde løvet, som vinden hadde plukket fra treet og strødd utover plenen. Luften var kald på de runde kinnene, det var kanskje best han tok på seg tøflene sine.

Med tærne lune og trygge skjøv han krakken inntil vinduskarmen og klatret opp. Det var alltid litt skummelt å hoppe ned på bakken, men han måtte være like modig som de sta ponniene, de ga seg ikke selv om de var litt redde. Han landet på knærne, og da han reiste seg hadde bladene klistret seg til pysjen. De var blitt grå i månelyset, men gjorde ikke noe, for ham visste at de kom til å være like fargerike neste morgen.

Han skyndet seg bort til treet. Der fant ham ullpleddet han hadde glemt igjen da mammaen hadde ropt ham inn til middag. Med pleddet over skuldrene som en kappe, marsjerte han opp bakken bak huset. Det var ikke vanskelig å se hvor han gikk, for månen var stor og lys, og du skal ikke se bort ifra at den reflekterte seg i de runde kinnene til gutten.

Trygt oppe på toppen, spredde han pleddet og la seg på ryggen og ventet. Det ble fort kaldt i bare pysjen, spesielt siden knærne hadde blitt våte da han klatret ut vinduet. Men det gjorde ikke noe, for snart kom nok mammaen hans, og da skulle hun få se.

Men mammaen hans hadde det nok veldig gøy, for det gikk lang tid uten at han hørte annet enn bladene som hvisket til hverandre bort fra treet. Tærne hans hadde det neimen ikke like lunt og godt nede i tøflene sine lenger heller, og selv følte han seg ikke spesielt modig. Han skulle nesten ønske han lå trygg og trøtt under dyna si igjen.

Akkurat da tennene hans hadde bestemt seg for å hakke mot hverandre, knirket det i vinduet. Han hadde latt det stå på vidt gap, for selv om mammaer er lure, skjønner de ikke alltid alt, og de kan noen ganger bli litt fort redde, spesielt når sengen til gutten deres er tom sånn helt plutselig. Det visste gutten, så derfor lagde ham små pipelyder da han så det bustete hodet til mammaen sin stikke ut av vinduet. Hun var mer bustete enn noen av ponniene i fortellingene, og minst like modig.

Hun snudde seg mot lyden. Han pep igjen, bare for å være sikker på at hun forsto. Hodet forsvant, men like etter dukket det opp igjen, og en stor mørk kropp klatret møysommelig ut av vinduet. Det var ikke like langt ned for henne, så hun slapp å lande på knærne. Det var nok like greit, for trøtte mammaer likte ikke skitne bukseknær.

Selv om hun ikke hadde et måneansikt som lyste opp veien, fant hun frem til treet og begynte på bakken. Da hun kom frem, satt gutten seg opp, så hun kunne legge pleddet hun hadde med seg over skuldrene hans, før han la seg ned igjen. Han fikk hvile hodet på armen hennes. Hun luktet av tegneblyanter og papir, og nå var det ikke noe kaldt lenger i det hele tatt. Mammaen hans kom akkurat i tide, for nå begynte det.

Snart var hele himmelen full av perlemor og sølvstøv. Han pekte, så hun skulle se hvordan himmelen danset med seg selv. Han var ikke riktig sikker på om det var månen eller mammaen hans, men han hørte en lav melodi som passet inn mellom lyset og fargene.

De lå der til han var helt varm på både knærne og tærne igjen. Og enda litt. De lå der faktisk så lenge at han begynte å drømme at han var tilbake under den varme dyna si igjen. Og rett før han holdt på å våkne syns han at han hørte mammaen sin hviske noe. Hadde han også sett den lille enhjørningponnien? Den med sølvfarget man og månelys pels? Jo, han trodde han hadde det.

Og hvis ikke kunne det hende han så den neste gang. For selv om hun kom til å gi ham steng beskjed om å ikke gå ut sånn igjen, så kunne han jo ikke det. For mammaen hans trengte at han tok henne med ut og viste henne når himmelen danset. Hvem skulle ellers gjøre det?

Advertisements

Parsellen

IMG_20161001_173153 (1)

Fem år var det siden vi hadde møttes sist alle tre. Fem år som hadde forvandlet oss fra forvirrede noen-og-tyveåringer som likte å kalle oss voksne, til noen som faktisk visste hva det betyr å være selvstendig.

Hva det vil si å akseptere seg selv. Hva det koster å komme seg vekk fra en fysisk og sjalu kjæreste. Hva det betyr å bære frem og oppdra to barn alene. Hva det innebærer å lære virkeligheten å kjenne, ikke bare å drømme om den.

Likevel hadde tiden stått stille.

Vi møttes på parsellen til mamma hver sommer siden vi ble gamle nok til å kjøre hit. Den var klemt inn mellom hestebeitet og elva, i en gresskledd dal gjemt mellom myke åser og en bratt fjellvegg. Det var ikke langt å kjøre fra byen, men det føltes ut som en helt egen verden. Det var fortsatt ikke telefondekning der, og bortsett fra gamlegården og de to islandshestene, var det ingen andre i nærheten.

Parsellene ble i sin tid leid ut for å gi byfolket en mulighet til å dyrke på et sted hvor jorda fortsatt var ukjent med sprengningarbeid og gravmaskiner. Det var ikke så mange som hadde benyttet muligheten, og enda færre som fortsatt holdt på det lille jordstykket sitt. Men mamma betalte trofast leia i slutten av januar hvert år.

Kjøreturen inn var som å reise tilbake i tid. Det var ingen jeg hadde delt mer med enn Maya og Kamilla. Maya som alltid var der når jeg ikke holdt ut mitt eget selskap, Kamilla som aldri lot meg gjemme meg når det eneste jeg ville var å forsvinne. Tiden vi hadde vært fra hverandre fordampet som morgendis når vi møttes. Vi kjente de sidene ved hverandre som aldri forandrer seg. Vi trengte ikke vite alt det andre.

Vi gikk alle tre i bredden langs grusveien. Bager og poser daskende rytmisk mot lårene våre. Maya forsvant i blomsterenga i det vi nådde enden av veien. Hun trengte alltid tid egenhånd for å omstille seg fra byen. Stående på tå kunne jeg så vidt skimte det lyse hodet hennes der hun satt på kne, omringet av smørblomst, prestekrage og grønne strå.

Kamilla og jeg fortsatte gjennom enga og krabbet under strømgjerdet som holdt hestene unna veien. Solfred og Storm kom ivrig travende da de hørste oss, spisse ører så vidt synlige i de bustete manene. Vi ga dem eplene vi hadde plukket med oss på veien.

De fleste parsellene hadde ikke vært vedlikeholdt på mange år og det var vemodig å se hvordan alt var grodd over nå. Men hestene kjente oss igjen, og jordbærene, som vi plantet sommeren da at Maya flyttet ut fra faren sin, hadde spredd seg.

Etter å hilst på hestene, satt Kamilla seg på huk og begynte å plukke bær. Jeg spente opp presenningen mellom de to krokete plommetrærne, plukket løv ut av den gamle bålplassen og sjekket at hestesperringen fortsatt holdt.

Sperringen hadde vi satt opp da Maya vekket oss skrikende fordi Storm sto og tygde på håret hennes. Stakkars, han trodde det var høy. Da hun skrek hadde han rykket forskrekket med hodet, fortsatt med en god porsjon av håret hennes mellom den store hestejekslene. Maya hadde blitt rykket etter. Vi hadde holdt hestene på trygg avstand fra henne siden.

Maya kom bærende på en bukett, som hun la forsiktig fra seg inntil bålsteinene. Hun satt seg på huk ved siden av meg og hjalp til med å luke vekk gresset som hadde vokst opp mellom steinene. «Du stinker hest.»

Jeg dultet til henne. «Hadde du forventet noe annet?»

Hun ristet på hodet.

Kamilla kom med hårtørklet fullt med store søte jordbær. «Dere er for gamle til å krangle om hester. Her, spis disse i stedet.»

Maya fnøs. «Nesa mi er ikke for gammel til å klage.» Men hun smilte i det hun strakte seg etter jordbærene. Hun tok tre. De fylte hele munnen og fikk kinnene hennes til å bule som en hamster.

Jeg tok et selv. Den søte safta rant bakover tunga i det jeg bet igjennom det. «Herregud, hvordan har vi levd fem år uten disse?»

Jeg la meg på ryggen og lukket øynene halvveis. Vi hadde fått snakket fra oss om de siste viktige livshendelsene i bilen på vei inn i dalen, og jeg tror ingen av oss følte det var riktig å ta med oss hverdagen til denne plassen ved elva. Så vi spiste jordbær i taushet.

De høye bjørketrærne, som skilte mammas parsell fra engene bak, kastet brokete skygger over øyelokkene mine. Det var stille nok til at jeg kunne høre elva renne forbi fem meter nedenfor. Den var åtte og en halv meter bred. Det visste jeg fordi vi hadde veddet om hvem som greide å gjette hvor langt det var over til den andre siden der grantrærne vokste høye i skyggen av bergveggen.

Vi hadde skaffet tau og målebånd for å avgjøre hvem som hadde rett. Det var jeg som hadde svømt over med tauet. Og det var jeg som hadde bommet mest. Så det var jeg som hadde vasket opp etter middagen den kvelden.

Åtte og en halv meter bred og langgrunn fra vår side, men brådyp under grantrærne som strakte tunge greiner ut over vannet og la elvebredden der borte i konstant skygge. Det var ikke å nekte for at vi hadde hatt våre våkenetter plaget med hva som gjemte seg der på andre siden. Men vi hadde jaget skyggemonstrene avgårde med bål og sang og latter. Og etter noen år med sommerkveldene tilbrakt i ly av presenningen og i lys av bålet, med hestene gressende rundt oss, elven hviskende på den ene siden og de irrgrønne, lette, bjørkebladene hvislende over hodene på oss, ble det våre skyggemonstre, noen vi kunne ta frem og leke med når vi trengte distraksjoner fra de virkelige monstrene i livene våre.

Minnene fra den tiden gjorde meg melankolsk og litt sliten på en gang. Det hadde vært mye. Og det var en alt for fin dag til å hengi seg til sånne minner.

Jeg rullet meg over på siden og nappet Kamilla i øret. «Ridetur?»

Kamilla hadde kanskje sovnet, men hun spratt opp som en strikk. Jeg hadde alltid lurt på hvor hun fikk energien fra.

«Ja. De øka der ser ut som de trenger en skikkelig gallopp over jordene.» Hun snudde seg mot den lyshårede skikkelsen på motsatt side. «Maya?»

«De øka er ikke gode for annet enn gnagsår. Jeg blir heller her og slapper av, kanskje fisker litt.»

Kamilla hoppet opp på bena og dro meg etter seg. «Greit for oss, det er bare to som kan ri av gangen uansett. Tilbake om et time eller to?»

«Bare ta tida dere trenger.» Maya la seg tilbake i gresset igjen. «Vekk meg når dere er tilbake.»

Vi fant børstene i skjulet ved andre enden av beitet der de alltid hadde ligget, og dro raskt over de støvete hårlagene. Det var mest for å se at alt sto bra til med dem, å få dem rene var nyttesløs uten bøtte og vann. Etter å ha sjekket hovene og tredd på dem hodelagene, kravlet vi oss opp på ryggene. Den brede hesteryggen fikk meg til å føle meg som tyve igjen. Og hvis jeg følte det sånn, var antageligvis Kamilla klar til å sette avgårde, bånn gass. Jeg snudde meg mot henne der hun satt og gliste fra øre til øre.

«Vi skritter til vi er ute på grusveien, og bare trav før vi er rundt kollen og har jordene foran oss.»

Kamilla blåste opp kinnene og slapp ut luften med et oppgitt sukk.

«Jeg mener det. Jeg tviler på at sønnen til fru Alende har ridd dem siden han satt dem på beite. De trenger å varme opp.»

«Greit.» Kamilla hørte oppgitt ut, men jeg var ikke bekymra. Hun visste like godt som meg hva som kunne skje hvis vi bare satt avgårde. Hun hadde bare trengt en liten påminnelse.

Da vi kom tilbake to timer senere fant vi Maya nede ved elvebredden. Vi leide hestene ned til henne før vi tok av dem hodelagene. De var ikke sene om å stikke mulene ned i det kjølige vannet.

Jeg snudde meg mot Maya. «Hatt noe hell?»

Hun snudde seg og løftet opp plastposen som lå ved føttene hennes. «Nok til middag for å si det sånn.»

«Lekre.» Kamilla snakket fra inne fra t-skjorta sin ett sted. Hun var i ferd med å vrenge den over hodet. «Noen flere enn meg som trenger et bad?»

«Ja.» Jeg kunne ikke vente med å få av meg den klissete blandingen av svette og støv som dekket hver centimeter av hud. «Maya?»

Hun rynket skeptisk på nesa.

Kamilla var allrede på på vei ut i elva. «Kom igjen da, Maya.» Hun la seg over på ryggen og plasket med beina så både jeg og Maya fikk en våt dusj.

Hestehodene skvatt opp og Storm prustet misforøyd. De snudde rumpene til oss og tuslet opp elvebanken.

Maya var halvt avkledd før jeg rakk å reagere. «Det der skal du angre på.»

Det var først da vi satt til tørk på hver vår stein at det slo meg. Det var ikke lenger tre jentekropper med kritthvite bikiniskille og inntrukne magene som satt der ved elvebredden. Arrene til Maya hadde bleknet med årene, og puppene til Kamilla var skamløst skillefrie. Det var ikke tvil om at de hadde tjent en funksjon de siste årene, men hun så visst ingen grunn til å skjule dem av den grunn.

Jeg visste hva de så hos meg. Magevalkene jeg hadde kjempet så bitter mot hele studietiden hadde vunnet med ren og skjær utholdenhet og huden min hadde knapt sett sol de siste tre årene. Jeg kunne nesten se støvet fra den gråbleke huden henge rundt meg i den lave ettermiddagssola som strakte skyggene våre utover elvebunnen. Men det var ikke lenger det viktigste i livene våre.

Jeg reiste meg og trakk på meg klærne igjen. «Vin, jeg tok med vin.»

Jentene hoyet i kor. De lo da jeg like etter kom bærende på den samme billige trelitersdunken vi alltid hadde spleiset på før.

«Jeg gleder meg allerede til hodepinen i morgen.» Kamilla strakte seg etter plastkrusene jeg holdt i den andre hånden.

Maya stekte fisken mens Kamilla flettet håret mitt. Vi spiste den med fingrene, med kokte nypoteter i salt og smør ved siden av. Kamilla fortalte om ungene sine. Det var rart å tenke på at hun hadde noen nå, noen som tvang henne til å holde seg noen lunde i ro. Men det virket som det passet henne å ha noen å kjempe for i stedet for å alltid kjempe imot.

Jeg la på bålet da vi hadde spist ferdig, fylte opp plastkoppene med vin, og satt meg tilbake med ryggen mot bjørketreet. Sola hadde gått ned, men det var fortsatt varmt nok til å sitte i shorts.

Maya gikk ned til elva med stekepanna og tallerkenene våre for å skylle av dem. Da hun kom opp igjen satt hun seg med bena i kryss ved siden av bålet. Hun kikket inn i flammene uten å si noe en stund. Kamilla så bort på meg. Jeg trakk på skuldrene.

Maya sukket og løftet blikket. «Jeg trenger hjelp.»

Maya spurte aldri om hjelp. Hun hadde ikke spurt om hjelp da hun holdt på å stryke i matte, eller da faren hennes stengte henne inne på rommet i helgene for å hindre henne i å dra på fest. Hun hadde ikke en gang spurt om hjelp da den første kjæresten hennes slo når hun kom hjem for sent på kveldene.

Kamilla og jeg så på hverandre igjen. Vi så på Maya. Vi nikket. Så enkelt var det. Maya trengte hjelp. Vi var klare til å hjelpe. Ti år siden vi bodde i samme by, fem år siden vi hadde vært sammen sånn som nå. Vi var klare. Vi kom alltid til å være klare.

Maya begynte å fortelle.

Jeg våknet tidlig neste morgen. De to andre sov tungt, Maya med den ene armen over ansiktet som om hun beskyttet seg fra lyset. Kamilla utstrakt på ryggen, som om ingen i hele verden ville finne på å røre henne. Hvordan kunne de sove etter det vi hadde diskutert i natt?

Jeg krøp under hestesperringen og ruslet barfot de få meterne ned til elva. Solfred kom ned til meg og snuste meg undrende i håret. Hestemulen var silkemyk da jeg klappet henne. Hun blåste varm luft i håndflaten min, før hun klapret over steinene ned til elvebredden og senket hodet.

En kort stund var alt jeg hørte de dype surklelydene når hun sugde vann inn mellom leppene. Brått løftet hun hodet og spisset ørene mot skogen på andre siden. De lyserosa neseborene vibrerte og ørene var spente som seil i høy vind. Hun sto dønn stille. Så ristet hun et par ganger på hodet så manen flagret før hun snudde og gikk opp til Storm igjen. Jeg fulgte henne med blikket til hun bare var et dansende hode mellom de høye stråene som skilte elvebredden fra beitet.

Vannet sildret over steinene nærmest meg. Samtalen fra kvelden før rant gjennom hodet mitt som vannet foran bena mine. Det hadde vært vanskelig å høre. Mer enn en gang hadde Kamilla måttet reiste seg og gått rundt bålet i sinne, men hun hadde ikke frest og bannet sånn som hun pleide, tvert imot hadde noe kaldt og tungt lagt seg i stemmen hennes, holdt den nede så den ikke skulle ta til vingene og flakse opp fra tretoppene.

Det var da jeg hørte Kamilla snakke at jeg virkelig forsto hvem kvinnen var, som hadde greid å oppdra to barn alene uten snev av hjelp fra hverken fedre eller foreldre. Det var når jeg så hvordan hun nikket uforbeholdent at jeg forsto at jeg skulle være så inderlig glad for at jeg satt der ved bålet. At det ikke var meg som lå hjemme og trodde at jeg hadde sluppet unna, trodde jeg hadde overtaket. Maya hadde opplev for mye, lært seg å tåle for godt. Men ti år i fengsel i stedet for ham? Det kunne selv ikke hun tåle.

Selv hadde jeg slitt med å få sove. Men da jeg våknet og så hvor avslappet Kamilla sov i dag morges, forsvant usikkerheten.

Han visste ikke hva vi tre var i stand til, sammen. Han hadde ikke sjans.

En tegneseriehelt

Vår mann er førtito. Magen hans vitner om flere pils enn treningstimer, men den er noenlunde under kontroll. I hvert fall mer enn håret hans, som sakte trekker seg tilbake fra det hele.

Han har en personlig skilsmisserate på 0,63. Og hvis vi skal runde opp ville Anette bodd alene med døtrene i et romslig hus med fire soverom, full kjeller og dobbelgarasje.

Det er noe ved ham, en romslighet som gjør at skilsmissestatistikken aldri vil sammenfalle med virkeligheten hans.

Karoline, den førstefødte, vil alltid ha to entusiastiske foreldre som lider seg gjennom julekonsertene frem til hun legger klarinetten under sengen en gang på videregående. Hun kommer til å ta den frem igjen når hun trenger akkompagnement til sin første kjærlighetssorg. På det tidspunktet vil kollektivvenninen hennes etterhvert bli mektig lei kattejammeret, og ta med Karoline ut for å ta en øl isteden. Der vil hun møte bartenderen hun senere skal gifte seg med.

Men nok om Karoline, det er urettferdig mot Maren å snakke så mye om den ene og ikke den andre. Hadde det bare vært mer spennende å si om Maren.

Vår mann derimot, han er noe for seg selv. Det man ikke kan se, hverken på midjemålet eller hårfestet, er at han nyter en beskjeden berømmelse. Det er ikke store greiene, men det er nok til at han kan brødfø seg selv og familien.

Det første han gjør hver morgen, etter å ha satt de nakne fotbladene på gulvet, er å gå inn på kjøkkenet og sette på kaffetrakteren i lyset fra gatelykten på utsiden. Han skrur ikke på taklyset, for han er sensitiv nok til naboens morgenritualer til å ikke invitere sin halvnakne kropp over på netthinnene deres.

Mens vannet langsomt drypper ned i den oppmalte kaffen, trekker til seg aromaen og siger gjennom det våte filteret før det sildrer ned i glasskolben, går vår mann på badet.
Han pusser tennene, tar på deodorant og vasker ansiktet.

Ikledd bukse og genser serverer han sin kone kaffe på sengen. Med sitt eget krus i hånden går han inn på Maren sitt og deretter Karoline sitt rom. Han blinker et par ganger med taklyset til et identisk kor av trøtt fornektelse. Deretter er hans morgenplikter unnagjort.
Han putter føttene i et par mokasiner, åpner ytterdøren og går over de fem hellesteinene til skuret sitt. Man kunne kalt det et studio, siden det er der han gjør alt arbeidet sitt, men det er virkelig bare et skur. Og han har aldri vært fin på det.

Taklyset blinker et par ganger før det kommer på, men han trenger det ikke for å finne frem til arbeidsbordet. Han har rukket å plukke opp pennen før lysforholdene har stabilisert seg.

Vår mann er tegneserietegner. Han fester gårsdagens skisser på korktavlen og begynner å tusje frem ansiktet på dagens hovedperson.

Hadde det ikke vært for tilhengerskaren hans på Island og i Finland, ville han på dette tidspunktet sittet trøtt og umotivert i trafikken på vei til arbeid.

Men det er noe med denne mannen som gjorde at han etter tre år bak kontorpulten en sensommerdag etter ferien, leverte inn oppsigelsen, tok ut all avspasering og alle feriedager og aldri kom tilbake.

Noe med måten han plukket opp sin kone og sine to døtre, som på den tiden begge hadde munnen full av regulering, og dro på byens mest beskjedne pizzarestaurant for å feire. Noe ved måten han sto opp i grålysningen morgenen etter, satt på kaffetrakteren i halvmørket, vekket sine hunnkjønnede familiemedlemmer og deretter trakk ut i skuret.

Det er noe med ham som gjør at det funker.

For det er noe du ikke kan se på ham, noe du ikke kan lese av hans to barn og ekteskap, dobbeltgarasjen eller ølmagen.

Vår mann har akseptert at livet hans aldri kommer til å bli mer enn det er. Og han fant ut at han var godt fornøyd med å sitte ved arbeidsbordet sitt og tegne blekkstreker på papiret mens kaffen langsomt ble kald ved siden av ham.

Hvalsang

 

tuva-tovslid-9

Hun lyttet til hvalene om nettene. Holmen fyrhuset hennes sto på var omringet av dem. Var det helt vindstille kunne hun høre vannet skli til side for de grove ryggene. Hun visste hun hadde sovnet når hun hørte dem synge til hverandre.

Hver morgen tok hun den gamle kroppen sin de ti meterne ned til havet. Solstrålene svømte i saltvannet hun holdt i håndflatene. Hun skylte ansiktet. Smakte på luften. Det var en god dag for fiske.

Tangbedet var fullt etter nattens høyvann. Hun dro hånden gjennom de myke, glatte plantene. Den grønne og rosa tangen danset i kulpen. Hun smilte for seg selv.

Utenfor fyrhuset lå gårsdagens skatter. Hun bøyde de klagende knærne og plukket opp den største av konkyliene. Gned vekk saltet med genserermet. Den skinte matt. Hun lurte på hva perlemor var laget av.

Snart sto en rykende bolle rekesuppe på kjøkkenbordet. Gjennom det saltgrimete vinduet så hun tjellen trippe.

Etter å ha satt bollen til tørk, tok hun av seg genseren og buksene. Brettet dem pent og la dem på krakken. Harpunen hang bak døra. Hun spente den vant over ryggen.

Det var knapt bølger da hun vasset ut til den lille berghyllen. Det var år siden hun hadde sluttet å stupe derfra. Men vektløsheten lå fortsatt og ventet på henne i bølgene. Hun sparket fra og la på svøm med langsomme tak.

Etter en stund la hun seg over på ryggen. Hun kunne fortsatt se det spisse taket, men holmen hennes hadde sunket i havet.

Neste gang hun snudde seg så hun bare vann på alle kanter. Det var lenge siden hun hadde lært å flyte, og fryse gjorde hun aldri. Så lenge hun ikke trengte å sove, trengte hun ikke land.

Det hadde skjedd en gang at hun svømte seg bort. Hun hadde fulgt etter en sildestim hele dagen og ikke fått med seg at skodda kom. Hun hadde måttet flyte på ryggen til den løste seg opp så hun kunne følge stjernene hjem. To hele dager hadde hun vært på land etter det. Så lenge hadde hun aldri gått uten å svømme, hverken før eller siden.

Men denne dagen var det klarvær, og hun nærmet seg skjærene hvor flyndrene lå og gresset. De stirre på henne med glassaktige øyne da hun gled over dem.

Hun hadde tre fine flyndrekropper hengende fra beltet da hun gikk opp på skjæret. Liggende på det varme berget spiste hun buketten med tang hun hadde plukket og to skjell. Havet kilte henne på tærne. Hun ble liggende til sola sank i horisonten før hun rullet seg over på magen, og akte seg uti igjen.

Flyndrene nappet og dro i beltet hennes som om de ville ned igjen på dypet. Det gjorde det tyngre å svømme, men det var greit. Hun hadde ingenting hun skulle rekke.

Månen hadde kommet opp da hun hørte hvalene. Urkreftene fra dypet kom for å hilse natten velkommen. Hun la seg over på ryggen, og kikket på melkeveien mens de steg opp rundt henne.

Hun følte dem med hele seg. Hun visste at de sang til hverandre. Men hun måtte ikke bli liggende til hun hørte melodien. Hun kunne ikke holde seg flytende hvis hun sovnet.

Bølgene skvulpet mot berget. Hun nærmet seg holmen sin. Morilden glitrer da hun krabbet opp på berghyllen og forberedte seg på å bære sin egen vekt igjen. Lyset sildret nedover kroppen i det hun reiste seg.

Hun tråkket på noe skarpt i det hun steg opp fra vannet. Flyndrene flakset rundt livet hennes da hun snublet inn på land.

I lyset fra kaminen så hun at en blek torn hadde satt seg i den myke huden innenfor storetåen. Hun nappet den ut, skulle til å stoppe blodet med en klut, men det blødde ikke. Hun ble sittende og se på hullet litt, før hun reiste seg.

Hun fileterte og spiddet den første flyndren, før hun hang den over flammene. Snart freste fettet på glørne. Hun spiste med krakken trukket helt inntil kaminen.

Den natten sang ikke hvalene for henne. Hun våknet, fylt av sorg. Storetåen hennes var hvit da hun satt føttene på gulvet.

Hun stekte den andre flyndren til frokost, etter å ha sett til tangbedet og skjellene. Skjellene var tørre, men hun hadde ikke energi til å pusse saltet av dem. Hun lot dem ligge.

Den dagen svømte hun ikke. Flere av tærne hadde begynt å bli hvite. Innen hun hadde spist den siste flyndra var hele høyrefoten hennes hvit og nummen.

Høyvannet hadde ikke rukket helt opp den dagen. Hun lempet vann i en bøtte, fra havet til kulpen, mens ryggen verket. Hun lengtet etter vektløsheten som skvulpet på alle kanter. Men hun fikk seg ikke til å stikke den numne foten uti. I stedet la hun seg tidlig og lyttet etter hvalene. Det var ikke en lyd på utsiden.

Hun våknet midt på natten. Stillheten hadde aldri plaget henne før, men nå var den så trykkende at hun ikke holdt den ut. Hun måtte høre havet. Hun la sjalet over skuldrene, og gikk ned til vannet. Havet var blikkstille. Hun holdt det ikke ut. Langsomt stakk hun den gode foten uti. Sildringen var knapt hørbar, men det var alt hun trengte. Nølende stakk hun den skadde foten etter. Hun gispet. Foten hennes glødet. Det var som om huden hennes var dekket i morild.

Hun ble sittende å beundre lysspillet i det svarte vannet. Først ved morgengry trakk hun føttene opp og gikk og la seg. Da hun våknet hadde den andre foten hennes også begynt å blekne.

Hun ventet til det ble mørkt før hun gikk ned til vannet igjen. Hele veien til knærne skinte og glimtet hun. Som en sildestim. Igjen satt hun til det ble for lyst til å se lysspillet, før hun trakk føttene opp på land, og gikk og la seg.

Den ettermiddagen skalket hun lukene, og tømte asken. Skjellene hun så møysommelig hadde tørket, senket hun ned i tangbeddet sitt. De matte fargene ble flytende igjen under vann. Hun la seg mens sola fortsatt varmet svaberget på utsiden av vinduet.

Da hun våknet den natten var fingrene hennes for stive til at hun fikk harpunen ned fra kroken. Hun lot den henge, og nøyde seg med å skyve slåen for døren.

Kroppen hennes var så klumsete at hun nesten ikke kom seg ned til vannet. Men da hun først sto på berghyllen kjente hun vektløsheten sige innover seg. Hun satt seg på huk, så dypt hun kom med de skrøpelige knærne, før hun sparket fra. Vannet rislet forbi ørene hennes da hun la på svøm.

Månen var på vei ned da hun hørte dem. Hun dukket hodet ned i det svarte vannet for å se etter dem, men så bare sitt eget skinnende omriss. Hele kroppen hennes glødet.

Hun rullet seg over på ryggen og lyttet til de store dyrene som steg opp rundt henne. Kjente bevegelsene deres i vannet. Hun pustet langsommere og langsommere, til hun til slutt pustet i takt med dem. Hver gang hun pustet ut, sank hun dypere.

I det havet åpnet seg for henne, hørte hun den, hvalsangen. Den var ikke som hun hadde drømt. Den var langsommere, dypere, rikere.

Før hun lukket øynene for siste gang så hun stjernehimmelen langt der oppe. Etterpå skjønte hun at det ikke var stjernene hun hadde sett men gjenskinnet av sin egen morildkropp reflektert i overflaten.

Jo dypere hun sank, jo tydeligere ble hvalsangen. Kroppen hennes, som sakte hadde stivnet der oppe i det lille fyrhuset, ble varmere og varmere, til hun kjente seg som en liten stjerne på vei hjem. Hun lurte på hva perlemor var laget av.

Skjellene var tørre, men hun hadde ikke energi til å pusse saltet av dem. Hun lot dem ligge.

Den dagen svømte hun ikke. Flere av tærne hadde begynt å bli hvite. Innen hun hadde spist den siste flyndra var hele høyrefoten hennes hvit og nummen.

Høyvannet hadde ikke rukket helt opp den dagen. Hun lempet vann i en bøtte, fra havet til kulpen, mens ryggen verket. Hun lengtet etter lettheten så lå og skvulpet på alle kanter. Men hun fikk seg ikke til å stikke den numne foten uti. I stedet la hun seg tidlig og lyttet etter hvalene. Det var ikke en lyd på utsiden.

Hun våknet midt på natten. Stillheten hadde aldri plaget henne før, men da var den så trykkende at hun ikke holdt den ut. Hun måtte høre havet. Hun la sjalet over skuldrene og gikk ned til vannet. Havet var blikkstille. Hun holdt det ikke ut. Langsomt stakk hun den gode foten uti. Sildringen var knapt hørbar, men det var alt hun trengte. Nølende stakk hun den skadde foten etter. Hun gispet. Foten hennes glødet. Det var som om huden hennes var dekket i morild. Hun ble sittende å beundre lysspillet i det svarte vannet. Først ved morgengry trakk hun føttene opp og gikk og la seg.

Da hun våknet hadde den andre foten hennes også begynt å blekne.
Hun ventet til det ble mørkt før hun gikk ned til vannet igjen. Hele veien til knærne skinte og glimtet hun. Som en sildestim. Igjen satt hun til det ble for lyst til å se det mer, før hun trakk føttene opp på land og gikk og la seg.

Den ettermiddagen skalket hun lukene og tømte asken. Skjellene hun så møysommelig hadde tørket, senket hun ned i tangbeddet sitt. De matte fargene ble flytende igjen under vann. Hun la seg mens sola fortsatt varmet svaberget på utsiden av vinduet.

Da hun våknet den natten var fingrene hennes for stive til at hun fikk harpunen ned fra kroken. Hun lot den henge og nøyde seg med å skyve slåen for døren.

Kroppen hennes var så klumsete at hun nesten ikke kom seg ned til vannet. Men da hun først sto på berghyllen kjente hun vektløsheten sige innover seg. Hun satt seg på huk, så dypt hun kom med de skrøpelige knærne før hun sparket fra. Vannet rislet forbi ørene hennes da hun la på svøm.

Månen var på vei ned da hun hørte dem. Hun dukket hodet ned i det svarte vannet for å se etter dem, men så bare sitt eget skinnende omriss. Hele kroppen hennes glødet.

Hun rullet seg over på ryggen og lyttet til de store dyrene som steg opp rundt henne. Kjente bevegelsene deres i vannet. Hun pustet langsommere og langsommere, til hun til slutt pustet i takt med dem. Hver gang hun pustet ut sank hun dypere.

I det hun var i ferd med å synke under, hørte hun den, hvalsangen. Den var ikke som hun hadde drømt. Den var langsommere, dypere, rikere.

Før hun lukket øynene for siste gang så hun stjernehimmelen langt der oppe. Etterpå skjønte hun at det ikke var stjernene hun hadde sett men sin egen morildkropp reflektert i overflaten.

Jo dypere hun sank, jo tydeligere ble hvalsangen. Kroppen hennes, som sakte hadde stivnet der oppe i det lille fyrhuset, ble varmere og varmere, til hun kjente seg som en liten stjerne på vei hjem. Hun lurte på hva perlemor var laget av.

De langsomme

Noen eldes saktere enn andre. Enkelte av oss veldig mye saktere.

Moren min trodde først hun var heldig med graviditeten, men da magen hennes fortsatt bare var halvstor ved ni måneder skjønte de det. Hun bar på en av de langlevde. De kaller oss de langsomme.

Allerede i barnehagen behandler de oss annerledes. Vi langsomme vil tross alt ende opp med å passe på tipp- og tipptippoldebarna deres. Det er best for alle at vi ikke bærer med oss traumer fra barndommen.

Som barn virker det unektelig stilig å kunne bli fem hundre år gammel. De fleste store organisasjonene på verdensbasis består av langsomme. Vi kommer aldri til å være fattige, innflytelsesløse eller arbeidsledige. Hengerumper og skrukkerynker er flere hundre år frem i tid. De fleste av oss er litt selvgode som barn.

Da skjønte jeg ikke hva det ville si å skulle leve med alle avgjørelsene mine i en liten evighet. Tanken på at noen som helst skulle dø fra meg var uvirkelig, og å ha en ektefelle og få barn var utenkelig, så hva gjorde det om vi kom til å leve mye, mye lenger enn dem?

Men vi vokser opp langsommere enn de normale, så vi har god tid til å lære. Og hvis ikke det er nok, er de ekstra årene i puberteten ydmykende nok til å korrigere de fleste av oss. Vi lærer at å være en av de langsomme ikke er en superevne. Jeg har lært det igjen siden.

Det er ikke lett å se forskjellen på oss og de normale. De fleste av oss har blå øyne, men noen har grønne eller grå. Og selv om vi er født med lyst hår, blir man lei av den samme hårfargen etter noen tiår, så de fleste farger det.

Så kanskje jeg ikke burde bli så overrasket over at mannen overfor meg står og kjefter på meg som om jeg var en normal tjuetoåring, og ikke dobbelt så gammel som ham og mye, mye smartere.

Jeg kan selvfølgelig ta frem førerkortet og vise ham fødselsdatoen min. Da vil han nok klappe igjen ganske raskt. Men det er interessant å bli skjelt ut. Jeg kan knapt huske å ha opplevd det før.

Det er lett å forstå hvorfor de normale vanligvis roper tilbake eller stikker av, for følelsene jeg har nå er ubehagelige. Musklene spenner seg og pusten låser seg. Uten all treningen jeg har fått i å observere mine egne følelser og tenkte før jeg responderer, ville jeg antageligvis skjøvet ham overendre i sinne. Jeg er fristet til det et øyeblikk, men tar meg sammen.

Vi er like menneskelige vi langsomme, men vi er nødt til å lære oss å leve bedre med det. Kinnene til mannen som roper til meg, dirrer. Hvis jeg skulle bli så sint fordi noen tok min parkeringsplass, ville de neste firehundre årene blitt fryktelig tunge å komme seg gjennom.

Jeg går. Han følger etter noen skritt, men så gir han opp og går tilbake til den røde Mercedesen sin.

Når jeg kommer tilbake med matvarene er det en lang ripe i lakken min. Jeg observerer sinnet som blusser opp i meg, akkurat som jeg har lært at jeg skal, før jeg setter meg inn og kjører. Jeg har en avtale.

Det er nesten et år siden jeg så Milian sist. Jeg har rukket å få en del bekjente på åtti år, og når de færreste av dem dør, kan det ta litt tid mellom hver gang jeg rekker å møte dem.

Men Milian gir meg en lang klem, kinn mot kinn og med begge armene. Klemmer, gjort slik, er den beste medisinen mot konflikter og fremmedskap. Vi langsomme passer på å klemme mye med andre ord. Så jeg klemmer ham lenge tilbake, selv om jeg er litt ukomfortabel rundt ham etter at jeg avslo tilnærmingene hans sist.

Milian er motsatt av meg. Han mener han kan tåle alt. Antageligvis er det derfor  han tåler det også. Nå har han bestemt seg for at han må ha barn. I hvert fall en gang. Han var gift en gang. De overtalte ham til å skille seg. Så vidt jeg vet foretrakk han å være gift.

Han har spurt meg et par ganger, om å gifte meg med ham. Sist for elleve måneder siden. Jeg svarte kanskje, når vi er halvveis, når jeg vet at jeg holder ut distansen.

For etter å ha båret frem en normal og gitt henne fra meg, har jeg lært hva anger gjør med meg. Jeg kan ikke risikere at det skjer igjen. De har uansett sakt at jeg ikke bør ta sjansen.

Så jeg avslo, selv om jeg et kort øyeblikk glemmer hvorfor nå som jeg ser ham igjen.

Milian kommer mot bordet, bærende på to kopper kaffe og med et lett smil til meg. Jeg prøver å huske hvorfor jeg lot meg overtale til å si nei. Men det var ikke bare jeg som har gjort som jeg har fått beskjed om. Milian var også åtti og tro mot treningen sin en gang. Han skilte seg. Jeg ga bort dattera mi.

Men det er en forskjell på oss. Han har ombestemt seg. Han vil ha en ny kone. Det er da det går opp for meg; han kommer til å støtte henne når hun nekter å gi fra seg det neste normale barnet sitt.

Jeg reiser meg brått. Det er første gang jeg har gjort noe brått på sikkert femti år. Milian smiler overrasket.

«Jeg kommer til deg i kveld, Milian. Jeg lover å gjøre opp for kaffen.» Jeg tar bilnøklene opp av lomma. «Jeg skal bare ut å ripe opp en rød Mercedes. Men det kan ta litt tid å finne den.»

Milian plasserer koppene på bordet. «Jeg kan ha middagen klar.» Han setter seg ned og legger føttene på stolen jeg nettopp reiste meg fra. «Men fort deg. Tida renner ut for alle til slutt. For noen av oss skjer det bare litt langsommere enn for resten.»

 

Bryllupet

tuva-tovslid-5

 

I dag skal jeg gifte meg.

Tormund Storås har stirret forventningsfullt på meg siden frokosten i storhallen. Jeg lot ham få holde blikket mitt. Han holdt det som en guttunge holder en sommerfugl: klamt og hardt.

Line og Mari fletter håret mitt. Det er tungt av oljen de har gnidd det inn med og ser ut som moden havre. Bak meg henger kjolen. I speilet ser det ut som et spøkelse vokter over oss. Moren min vevde hele vinteren for å få slepet langt nok. Hvit som et liksvøpe, hvit som uskyld. I natt blir jeg hans, i natt blir min skyld hans skyld, etter i natt er jeg ikke lenger min.

Leppene mine er stive som voks når Line farger dem. Hestesko har klapret over gårdsplassen helt siden vi gikk opp på kammerset, men vrinsket fra stallen er nytt. Gullfaks. Ansiktet mitt vrir seg og Mari skjenner godmodig over den ødelagte sminken. Jeg tar imot som om jeg allerede tilhører en annen.

Kjolen har hundre knapper. Hver knapp er en perle. Hver perle må tres i en hempe. Det vil gå en sti av perler langs ryggvirvlene min. De vil skimre i rosa og blått når jeg går opp til alteret i storhallen. Det tok mor to uker å sy perlene på.

Ved alteret frasier familiene seg all rett til å klage, for alltid. Men det er etter middagen at ekteskapet blir gyldig. For ekteskap kan bare inngås på tomannshånd. Bak lukkede dører. På ryggen i en ukjent seng. Det vil ta Tormund et øyeblikk å rive perlene løs.

Igjen roper Gullfaks. Denne gangen trekker Mari penselen unna i tide. Når ekteskapet er fullendt er det hans tur. Hingsten min. Jeg har trent ham fra han var et ustøtt føll. Nå er han bred over ryggen og rak i nakken. I natt skal Tormund ltrekke kniven over strupen hans. I natt tar Tormund Gullfaks for å vise at han akter å beholde meg. En brud rir inn på hesten sin. Morgenen etter er det ingen for henne å ri ut på.

Jentene svøper kjolen rundt meg. Hundre knapper kneppes av ivrige hender før jeg må gå ned. Jeg stopper i døråpningen så Line kan dandere slepet bak meg. Det er stille. Gjestenes ansikt er flakkende skygger. Bare Tormund er opplyst av sirkelen med tyve nytente lys i, som sakte svaier over ham. Likevel er det øynene hans som brenner kraftigst.

Jeg kan ikke føle kjolestoffet jeg knuger mellom fingrene. En enslig fløyte spiller. En svanes vintersang. Jeg glir opp gulvet uten å se meg om. Ingen lyder annet enn de skjøre tonene fra fløyten og slepet mitt som hvisker over plankene.

Pusten til Tormun er tung når jeg stopper foran ham. Jeg slutter å puste selv når han tar hånden min. Heldigvis trenger jeg bare nikke. Selv en frossen svane kan nikke. Seremonien går sin gang uten avbrytelser fra familien min som ikke er der. Natta nærmer seg, men først skal det feires.

Jeg smaker ingenting, så jeg spiser ingenting. Latteren til Tormund vibrerer gjennom meg. Bare vinen når gjennom, fløyel på tunga, smak av jord. Jeg lar en dråpe falle fra langefingeren ned i fanget. Nå er jeg ikke lenger uskyldsren. Fra nå av er ikke lenger kvelden bare Tormund sin.

Hånda hans er tung i fanget mitt. Han stryker kjolestoffet mellom fingrene, presser fingeruppene ned i det myke låret, ser på meg i øyekroken. Jeg vet at han tror jeg er nervøs, jeg vet at det gjør ham mer utålmodig. Jeg lar koppen med vin fylles igjen. Men før jeg rekker å smake, reiser Tormund seg: han skal gi bruden sin noe å feire.

Latteren som følger oss ut av hallen overdøves av stoler og benker som skyves fra bordet. De har en hest å gjøre klar før vi kommer ned. De kommer ikke til å rekke å bli kalde der ute på tunet en gang.

Han lukker døren bak meg og med ett er alle stemmene vekk. Bare ropet fra Gullfaks når meg. Det og hendene til Tormund. De holder meg fast, kjenner på meg, gjør alt de ikke kunne gjør under middagen.

Jeg venter. Venter helt til han tar tak rundt halslinningen. En hånd på hver side av nakken min. De første perlene spretter løs og skyter bortover gulvet.

Jeg trodde han kom til å rive av meg kjolen i en bevegelse. At perlene kom til å trille alle veier, inn under senga, ned i sprekkene mellom treplankene. Men Tormund tar seg god tid. Han presser hånden ned på innsiden av kjolebrystet. Holder meg fast med ru håndflate, puster meg langs halsen. Varmen brer seg i kroppen min.

Jeg er klar.

Han står for nær. Kjolen mor har sydd kommer til å bli ødelagt. Nye perler spretter løs når jeg vrir meg mot ham, hånda hans er fortsatt nede i kjolen, holder fortsatt fast i meg. Fingrene hans strammer mot den urørte huden der. Kniven glir inn. Han slipper taket i det de første bloddråpene trekker inn i kjolestoffet.

Døra blir rød der jeg skyver den opp med hånda som holder kniven hans. Kniven han skulle bruke på Gullfaks. Huset er tomt når jeg kommer ned trappa, men dørene ut står åpne. På tunet står gjestene i halvsirkel rundt Gullfax. Han står med nakken krum midt i ringen av fakler, like modig som alltid. Faklene forvandler blodet på kjolen min til skygger.

Ansiktene som snur seg mot meg er mørke. Over dem henger pusten deres som spøkelser.
Lufta er kald mot skulderbladene der kjolen henger åpen. Halvveis ut i ringen som er slått rundt Gullfaks når lyset flekkene på kjolen min og farger dem røde. Ansiktet til han som skulle bli broren min er forvirret. Jeg skal ikke komme ut alene. Øynene hans går til brystet mitt. Føttene hans tar et skritt unna.

Gullfaks snur hodet mot meg, spisser ørene. Pelsen hans er gylne i flammene fra faklene. Jeg samler kjolen og drar meg opp på ryggen hans. Han står støtt. Han har alltid stått støtt. Dråper med blod triller nedover nakken hans når jeg skjærer over repet som holder oss. Ringen med bryllupsgjester åpner seg for oss. De er tause når vi rir ut av tunet.

Det er en evighet mellom tunet og skogholtet. Snø begynner å falle rundt oss. Hvite dun legger seg i manen til Gullfaks, prøver å dekke drapet på kjolen min. Jeg greier å holde meg til vi er ute av synet. Så ber jeg ham gå. Løp. Nå. Få meg vekk, raskt.

Tormund Storås er død og hun som ikke er enke forsvinner dypere inn i skogen.
Hvis hun fryser i hjel i natt har hun fått en natt til i frihet. Hvis hun dør i natt er hun allerede svøpt i hvitt.