Alt som glitrer

Det var for dumt. Peonblomstene lå langflate utover innkjørselen, dyprosa og kremhvite. Ingen hadde tatt seg bryet med å støtte opp nydeligheten. Nå hadde jeg syklet forbi hver dag i en uke, og sett buskene knele stadig dypere under sin egen vekt. De ville tatt seg så lekkert ut på kjøkkenbordet i leiligheten min, veie opp for fuktflekkene i taket og tapeten som hang som dovne flaggermus i hjørnene.

Bremsene pep i det jeg skrenset opp i grusen. Summingen av bier hadde egentlig ingenting å overdøve, det var allerede så stille som en lat sommerettermiddag kunne bli. Alle var på ferie, bare ikke jeg. Bensinstasjonen stengte aldri. Kanskje eieren her også var vekk. Men da kunne de vel i det minste støttet opp buskene litt, før de dro?

Jeg tok inn huset, en etasje, rosa, med hvite vinduskarmer. Gulnede blondegardiner i vinduene. Det formelig luktet møllkuler og talkum. Sikkert best å banke på og late som jeg hadde tenkt å spørre om lov, før jeg tok med meg en bukett.

Ringeklokken hadde mistet knappen sin, så jeg banket på, tre harde slag. Døra åpnet seg før jeg rakk å senke hånda og jeg skvatt tilbake og snublet ned trappen.

En sydenbrun, skrukkete dame, skulte ned på meg der jeg satt på rumpa i grusen. «Ja?» Stemmen var hoven, som om hun visste hva jeg skulle spørre om, og gledet seg til å si nei. Men jeg måtte jo si noe, så jeg spurte om hun kunne avse noen av peonene, gestikulerte mot de flate buskene med den ene hånden, mens jeg børstet av shortsen med den andre.
Smilet hun sendte meg var tydelig ment å være vennlig, men jeg trodde ikke på det et sekund. «Det er klart du kan, søta. Du må bare gi meg noe i gjengjeld, selvfølgelig.»
«Selvfølgelig.» Jeg nikket høflig. Søren heller, jeg skulle bare ha knabba noen.
«Det var det jeg tenkte meg. Kom inn, kom inn.»
Jeg kastet et blikk på sykkelen.
«Å, ikke vær redd for den. Det er ingen som tør stjele noe fra meg.» Blikket hun sendte meg gjorde det tydelig at jeg skulle være riktig så glad for at jeg ikke hadde gått for den planen.

Motvillig fulgte jeg etter den skjørtekledde rumpa gjennom en mørk gang, inn i en støvete varm stue.
«Sett deg.» Hun pekte på en oppsprukket lærsofa. På sofabordet lå det en enorm haug med smykker og gull.
Å prøve å gjette summen, var så distraherende at jeg avlød som en veltrent hund. Det glitret og blinket i smaragder og diamanter, som var satt inn i smykkene. Ikke rart hun hadde gardinene trukket for.
«Ikke vær redd, ingenting av det er stjålet.» Igjen var det som om hun leste tankene mine.
«Som om du ville fortalt meg det, i så fall.»
Hun klukklo hest. «Det har du helt rett i. Men jeg snakker sant.»
«Okey.» Jeg trakk på skuldrene for å vise at jeg ikke kom til å utfordre henne. Så hva er det du vil jeg skal gjøre for deg?»
Hun stirret på meg så lenge at håret begynte å krølle seg svett mot hodebunnen min.
«Du skal ta en av smykkene du ser her, og holde det skjult hos deg, til du kjenner at det er noe du bare må gjøre.»
«Noe jeg bare må gjøre? Som hva da? Jeg vil ikke ha noe trøbbel.»
«Tror du på forbannelser?»
Nå var det min tur til å le.
«Nei, men da har du ingenting å bekymre deg for. Velg deg noe nå, og kom deg ut og plukk blomstene dine.» Hun snudde ryggen til meg og subbet ut på kjøkkenet.
Hele opplegget ga meg en merkelig følelse, men hvis jeg gikk uten et smykke, betydde det vel at jeg trodde at det var noe rart på gang? Så jeg plukket en liten gullring, satt med tre små diamanter, puttet den i lomma og skyndet meg tilbake mot ytterdøren.
«Det ligger en hagesaks ved busken.» Stemmen fulgte meg ut.

Blomstene struttet i vasen sin. Ringen hadde jeg pakket inn i dopapir og lagt bak en løs gulvlist bak kjøleskapet. Kanskje huseieren fikk noe for den når han endelig fikk ut fingeren og renoverte dette rauset av et bygg. Ikke at jeg trodde en snekker var dum nok til å gi den fra seg, hvis han fant den først. Jeg hadde i hvert fall ikke tenkt å ha noe å gjøre med den igjen.

Og jeg ville fint greid å slutte å tenke på ringen, hvis det ikke hadde vært for at blomstene fortsatt sto like ranke og friske to uker senere, selv om jeg hadde sluttet å fylle på vann for en uke siden.

Jeg skrapet meg på en spiker da jeg krabbet bak kjøleskapet, blodet rant ned på tennissokken min. Irritert, lot jeg det renne, mens jeg pirket løs listen. Tomt. Dopapiret og ringen var søkk vekk. Nakkehårene reiste seg, og jeg skjøv listen på plass og rygget tilbake. Skjøv kjøleskapet på plass, og gikk på badet for å vaske og plastre såret.
Hadde noen vært inne mens jeg var på jobb? Det var ikke spesielt vanskelig å dirke opp låsen, jeg hadde måttet gjort det flere ganger selv, men selv hvis de kom seg inn. Hvordan hadde de visst at de lå noe bak kjøleskapet? Var det et sånt typisk sted alle trodde var kjempelurt å gjemme verdisaker, og som alle tyver visste om? Jeg vasket hendene og tørket meg på håndkledet. Og der lå den, ringen, på skålen sammen med halskjedene og øredobbene mine. Jeg plukket den opp. Den var kald. Hva var det som skjedde? Husket jeg feil hvor jeg hadde lagt den? Jeg tvilte, men jeg greide ikke komme på noen annen forklaring. Vel, det tryggeste var å ha den på fingeren. Ingen kom til å tro den var verdt noe, sammen med resten av nikkelimitasjonene jeg brukte. Og da visste jeg i det minste hvor jeg hadde den, så slapp jeg å skrape meg på flere spikre.

Men opplevelsen var ubehagelig, og det var vanskelig å sovne den kvelden. Jeg kastet på meg i varmen, og viklet meg inn i lakenet. Til slutt sparket jeg det av meg, og la meg i sjøstjerneposisjon midt på madrassen. I det jeg lukket øynene, banket det på døra. På kne i sengen kunne jeg se trappen foran inngangsdøren. Jeg kjente igjen den skjørtkledde skikkelsen, selv om sommernatten var på sitt mørkeste. Ringfingeren min begynte å verke. Da jeg kikket på den, så jeg at ringen hadde krympet. Kjøttet på fingeren tøt ut over og under metallbåndet. Forskrekket hoppet jeg ut av sengen og prøvde å hale den av fingeren. Men den ville være lettere å rive av meg fingeren. Skremt, styrtet jeg mot ytterdøren. Kanskje gamla kunne hjelpe.

I øyekroken så jeg at hele buketten med peoner hadde visnet og sluppet kronbladene sine utover hele kjøkkenbordet. Rommet stinket forråtnelse.
Jeg rev opp døren og slang hånden min rett foran ansiktet hennes.
Hun klikket med tunga. «Ikke lurt å ta den på, den er ikke i skjul der.»
Før jeg rakk å forsvare meg, tok hun tak i håndleddet mitt og halte meg ned trappen.
«Det er nok best du blir med meg.» Fingeren gjorde så vondt at jeg ikke protesterte, selv om jeg bare hadde på meg t-skjorte og truser. Jeg lot meg lede ned innkjørselen og bort til lyktestolpen, før det gikk opp for meg at dette ikke var den gata jeg hadde satt sykkelen min i samme kveld. Hvis det var samme kvelden da?

Drivhuset

Tre timer å kjøre, luftkjølingen i bilen streiket, og en veps forvillet seg inn ett av de åpne vinduene og stakk meg på kinnet. Resten av turen kjørte meg med det ene øyet halvt hovnet igjen, og med stor frykt for å bli stoppet av politiet. Alt for å rekke frem til tantes gamle drivhus før det ble mørkt.

Mitt drivhus nå, faktisk. Ikke arvet jeg noe av formuen hennes, og ikke den enorme eiendommen med herskapshuset. Ikke en eneste bue eller søyle gikk til meg. Drivhuset lå ikke en gang på tomta, hun hadde skilt ut en liten flekk på fem ganger seks meter like før hun kreperte. Og den var det jeg som arvet, som ikke en gang greier å holde bladene til plastplantene mine fra å se brune ut.

Ingen av oss skjønte hva som gikk av henne, det hadde vi vel aldri gjort. Hvorfor skulle jeg i det hele tatt nevnes i testamentet hennes? Jeg som knapt har snakket med henne siden konfirmasjonen og som nok må sies å være den mest distraherte dagdrømmeren av hele søskenflokken. Hun må ha vært mer ute av det enn vi skjønte, på slutten.

Men jeg greier ikke rista av meg følelsen jeg alltid fikk da vi besøkte henne. At det var skatter gjemt på hvert nedstøvede rom, at det spøkte på loftet, at hvis jeg bare lette lenge nok så kom jeg til å finne et gammelt manuskript i en fillete bok, instruksjoner til en skjult skatt, fortellinger om forliste skip.

Tante hadde uendelig med slike historier, og hun påsto at hun hadde funnet mer enn en av skattene selv. Men vi fikk aldri se mer enn noen oksiderte drikkebeger i sølv og stålslåtte kister som ingen hadde nøkkelen til. Og den røde rubinen hun alltid hadde på fingeren da, den påsto hun å ha funnet i en grotte fylt av flaggermus.

Mamma pleide å himle med øynene av historiene hennes. Men den rubinen skal jeg innrømme at jeg håpet jeg hadde arvet, da advokaten ringte. Så mye flaks hadde jeg selvfølgelig ikke.

Jeg svingte inn på grusplassen utenfor eiendommen, satt bilen i skyggen av en gammel eik, og rev de svette lårene løs fra skinnsetet. Det skulle visst bare være å følge den smale stien på utsiden av steingjerdet, til baksiden av tomten, så sto drivhuset der, klart til, til hva egentlig? Hva gjorde man med et gammel drivhus? Kanskje kusinen min ville kjøpe tomten tilbake, innlemme den i eiendommen igjen.

Men først måtte jeg se det med mine egne øyne. Jeg hadde vel kanskje latt historiene til tante gå meg til hodet, for jeg økte farten på stien under de gamle løvtrærne. Sola lå like over tretoppene, da jeg fikk øye på det. To av glassene i veggene var knust, og det hadde vokst like mye villnis inn, som det hadde vokst eksotiske orkideer ut. De lilla, røde, gule og orange fargene så fullstendig malplassert ut blant bregner og blåbærlyng, men det var vakkert, jeg skulle innrømme det. Det var nok best at jeg ikke prøvde å ta med meg noen hjem, selv om det fristet.

Forsiktig, så jeg ikke tråkket på knust glass, åpnet jeg døren. Selv med hullet i veggen, slo varm og fuktig luft mot meg, grønn og levende. Føttene mine hektet seg i tykke klebrige plantestilker, og jeg hoppet til siden med en grimase, rett inn i en vannekte kjøttetende plante. Skjøre flueben stakk ut fra den taggete åpningen. Synet var så vemmelig, at jeg var i ferd med å rygge ut døren igjen, da jeg la merke til bordet. Og enda viktigere, hva som lå oppå det.

Jeg sparket unna blomsterrøttene og bante meg vei mellom veltede blomsterpotter og sekker med jord. Ringen passet perfekt på langefingeren, og den glødet i kveldssolen. De røde fasettene spilte over de grønne plantene og kartet, som var risset inn i bordplaten.
Jeg børstet bort jorden og støvet og lente meg over platen. Et bredte smil vokste langsomt frem. Det kartet der kjente jeg, og jeg visste akkurat hvor lysningen med det store røde krysset var.

Månegutten

IMG_20171002_172341

Månegutten bodde i et lavt lite hus i utkanten av en mørk men snill skog. Han hadde et rundt og mykt ansikt, og hår som var enten gull eller sølv, avhengig av om du så ham i sollys eller månelys. Øynene hans var dype og blå, som himmelen en stormfull høstkveld. Den lille månegutten likte å holde mammaen sin våken om nettene. Ikke fordi han var trassig eller slem, men fordi han hadde noe han så gjerne ville vise henne.

Men det var ikke så lett for gutten, for mammaen gjorde alt for at han skulle sove. Hun ga ham et varmt og deilig bad og tok på ham en myke og nyvasket pysj. Hun ga ham honning rørt ut i melk og leste for ham så han drømte at han var ute på morsomme eventyr og møtte alle slags spretne harer og rufsete små ponnier. Ponniene var favoritten hans, for de var modige og sta selv om de av og til ble redde av ingenting, akkurat som ham.

Men noen kvelder, selv etter at mammaen hans hadde badet og matet og lest for ham, greide den lille månegutten å holde seg våken. Og det var da han husket det, det han måtte vise til mammaen sin.

Han kunne høre henne nynne lavt fra kjøkkenet, der hun pleide å sitte og lage store tegninger på kveldene. Han måtte være lur, for selv om hun var våken, så likte hun ikke at han var våken også. Hvis han ikke passet seg, kom hun til å få ham til å sovne igjen, før han rakk å vise henne.

Nei, det nyttet ikke å gå ut på kjøkkenet. Han måtte få henne til å komme etter ham, men først måtte han komme seg langt vekk fra dyna si. Så han krøp ut av sengen og listet seg bort til vinduet. Det sto på gløtt så han kunne lukte det gule og røde løvet, som vinden hadde plukket fra treet og strødd utover plenen. Luften var kald på de runde kinnene, det var kanskje best han tok på seg tøflene sine.

Med tærne lune og trygge skjøv han krakken inntil vinduskarmen og klatret opp. Det var alltid litt skummelt å hoppe ned på bakken, men han måtte være like modig som de sta ponniene, de ga seg ikke selv om de var litt redde. Han landet på knærne, og da han reiste seg hadde bladene klistret seg til pysjen. De var blitt grå i månelyset, men gjorde ikke noe, for ham visste at de kom til å være like fargerike neste morgen.

Han skyndet seg bort til treet. Der fant ham ullpleddet han hadde glemt igjen da mammaen hadde ropt ham inn til middag. Med pleddet over skuldrene som en kappe, marsjerte han opp bakken bak huset. Det var ikke vanskelig å se hvor han gikk, for månen var stor og lys, og du skal ikke se bort ifra at den reflekterte seg i de runde kinnene til gutten.

Trygt oppe på toppen, spredde han pleddet og la seg på ryggen og ventet. Det ble fort kaldt i bare pysjen, spesielt siden knærne hadde blitt våte da han klatret ut vinduet. Men det gjorde ikke noe, for snart kom nok mammaen hans, og da skulle hun få se.

Men mammaen hans hadde det nok veldig gøy, for det gikk lang tid uten at han hørte annet enn bladene som hvisket til hverandre bort fra treet. Tærne hans hadde det neimen ikke like lunt og godt nede i tøflene sine lenger heller, og selv følte han seg ikke spesielt modig. Han skulle nesten ønske han lå trygg og trøtt under dyna si igjen.

Akkurat da tennene hans hadde bestemt seg for å hakke mot hverandre, knirket det i vinduet. Han hadde latt det stå på vidt gap, for selv om mammaer er lure, skjønner de ikke alltid alt, og de kan noen ganger bli litt fort redde, spesielt når sengen til gutten deres er tom sånn helt plutselig. Det visste gutten, så derfor lagde ham små pipelyder da han så det bustete hodet til mammaen sin stikke ut av vinduet. Hun var mer bustete enn noen av ponniene i fortellingene, og minst like modig.

Hun snudde seg mot lyden. Han pep igjen, bare for å være sikker på at hun forsto. Hodet forsvant, men like etter dukket det opp igjen, og en stor mørk kropp klatret møysommelig ut av vinduet. Det var ikke like langt ned for henne, så hun slapp å lande på knærne. Det var nok like greit, for trøtte mammaer likte ikke skitne bukseknær.

Selv om hun ikke hadde et måneansikt som lyste opp veien, fant hun frem til treet og begynte på bakken. Da hun kom frem, satt gutten seg opp, så hun kunne legge pleddet hun hadde med seg over skuldrene hans, før han la seg ned igjen. Han fikk hvile hodet på armen hennes. Hun luktet av tegneblyanter og papir, og nå var det ikke noe kaldt lenger i det hele tatt. Mammaen hans kom akkurat i tide, for nå begynte det.

Snart var hele himmelen full av perlemor og sølvstøv. Han pekte, så hun skulle se hvordan himmelen danset med seg selv. Han var ikke riktig sikker på om det var månen eller mammaen hans, men han hørte en lav melodi som passet inn mellom lyset og fargene.

De lå der til han var helt varm på både knærne og tærne igjen. Og enda litt. De lå der faktisk så lenge at han begynte å drømme at han var tilbake under den varme dyna si igjen. Og rett før han holdt på å våkne syns han at han hørte mammaen sin hviske noe. Hadde han også sett den lille enhjørningponnien? Den med sølvfarget man og månelys pels? Jo, han trodde han hadde det.

Og hvis ikke kunne det hende han så den neste gang. For selv om hun kom til å gi ham steng beskjed om å ikke gå ut sånn igjen, så kunne han jo ikke det. For mammaen hans trengte at han tok henne med ut og viste henne når himmelen danset. Hvem skulle ellers gjøre det?