Alt som glitrer

Det var for dumt. Peonblomstene lå langflate utover innkjørselen, dyprosa og kremhvite. Ingen hadde tatt seg bryet med å støtte opp nydeligheten. Nå hadde jeg syklet forbi hver dag i en uke, og sett buskene knele stadig dypere under sin egen vekt. De ville tatt seg så lekkert ut på kjøkkenbordet i leiligheten min, veie opp for fuktflekkene i taket og tapeten som hang som dovne flaggermus i hjørnene.

Bremsene pep i det jeg skrenset opp i grusen. Summingen av bier hadde egentlig ingenting å overdøve, det var allerede så stille som en lat sommerettermiddag kunne bli. Alle var på ferie, bare ikke jeg. Bensinstasjonen stengte aldri. Kanskje eieren her også var vekk. Men da kunne de vel i det minste støttet opp buskene litt, før de dro?

Jeg tok inn huset, en etasje, rosa, med hvite vinduskarmer. Gulnede blondegardiner i vinduene. Det formelig luktet møllkuler og talkum. Sikkert best å banke på og late som jeg hadde tenkt å spørre om lov, før jeg tok med meg en bukett.

Ringeklokken hadde mistet knappen sin, så jeg banket på, tre harde slag. Døra åpnet seg før jeg rakk å senke hånda og jeg skvatt tilbake og snublet ned trappen.

En sydenbrun, skrukkete dame, skulte ned på meg der jeg satt på rumpa i grusen. «Ja?» Stemmen var hoven, som om hun visste hva jeg skulle spørre om, og gledet seg til å si nei. Men jeg måtte jo si noe, så jeg spurte om hun kunne avse noen av peonene, gestikulerte mot de flate buskene med den ene hånden, mens jeg børstet av shortsen med den andre.
Smilet hun sendte meg var tydelig ment å være vennlig, men jeg trodde ikke på det et sekund. «Det er klart du kan, søta. Du må bare gi meg noe i gjengjeld, selvfølgelig.»
«Selvfølgelig.» Jeg nikket høflig. Søren heller, jeg skulle bare ha knabba noen.
«Det var det jeg tenkte meg. Kom inn, kom inn.»
Jeg kastet et blikk på sykkelen.
«Å, ikke vær redd for den. Det er ingen som tør stjele noe fra meg.» Blikket hun sendte meg gjorde det tydelig at jeg skulle være riktig så glad for at jeg ikke hadde gått for den planen.

Motvillig fulgte jeg etter den skjørtekledde rumpa gjennom en mørk gang, inn i en støvete varm stue.
«Sett deg.» Hun pekte på en oppsprukket lærsofa. På sofabordet lå det en enorm haug med smykker og gull.
Å prøve å gjette summen, var så distraherende at jeg avlød som en veltrent hund. Det glitret og blinket i smaragder og diamanter, som var satt inn i smykkene. Ikke rart hun hadde gardinene trukket for.
«Ikke vær redd, ingenting av det er stjålet.» Igjen var det som om hun leste tankene mine.
«Som om du ville fortalt meg det, i så fall.»
Hun klukklo hest. «Det har du helt rett i. Men jeg snakker sant.»
«Okey.» Jeg trakk på skuldrene for å vise at jeg ikke kom til å utfordre henne. Så hva er det du vil jeg skal gjøre for deg?»
Hun stirret på meg så lenge at håret begynte å krølle seg svett mot hodebunnen min.
«Du skal ta en av smykkene du ser her, og holde det skjult hos deg, til du kjenner at det er noe du bare må gjøre.»
«Noe jeg bare må gjøre? Som hva da? Jeg vil ikke ha noe trøbbel.»
«Tror du på forbannelser?»
Nå var det min tur til å le.
«Nei, men da har du ingenting å bekymre deg for. Velg deg noe nå, og kom deg ut og plukk blomstene dine.» Hun snudde ryggen til meg og subbet ut på kjøkkenet.
Hele opplegget ga meg en merkelig følelse, men hvis jeg gikk uten et smykke, betydde det vel at jeg trodde at det var noe rart på gang? Så jeg plukket en liten gullring, satt med tre små diamanter, puttet den i lomma og skyndet meg tilbake mot ytterdøren.
«Det ligger en hagesaks ved busken.» Stemmen fulgte meg ut.

Blomstene struttet i vasen sin. Ringen hadde jeg pakket inn i dopapir og lagt bak en løs gulvlist bak kjøleskapet. Kanskje huseieren fikk noe for den når han endelig fikk ut fingeren og renoverte dette rauset av et bygg. Ikke at jeg trodde en snekker var dum nok til å gi den fra seg, hvis han fant den først. Jeg hadde i hvert fall ikke tenkt å ha noe å gjøre med den igjen.

Og jeg ville fint greid å slutte å tenke på ringen, hvis det ikke hadde vært for at blomstene fortsatt sto like ranke og friske to uker senere, selv om jeg hadde sluttet å fylle på vann for en uke siden.

Jeg skrapet meg på en spiker da jeg krabbet bak kjøleskapet, blodet rant ned på tennissokken min. Irritert, lot jeg det renne, mens jeg pirket løs listen. Tomt. Dopapiret og ringen var søkk vekk. Nakkehårene reiste seg, og jeg skjøv listen på plass og rygget tilbake. Skjøv kjøleskapet på plass, og gikk på badet for å vaske og plastre såret.
Hadde noen vært inne mens jeg var på jobb? Det var ikke spesielt vanskelig å dirke opp låsen, jeg hadde måttet gjort det flere ganger selv, men selv hvis de kom seg inn. Hvordan hadde de visst at de lå noe bak kjøleskapet? Var det et sånt typisk sted alle trodde var kjempelurt å gjemme verdisaker, og som alle tyver visste om? Jeg vasket hendene og tørket meg på håndkledet. Og der lå den, ringen, på skålen sammen med halskjedene og øredobbene mine. Jeg plukket den opp. Den var kald. Hva var det som skjedde? Husket jeg feil hvor jeg hadde lagt den? Jeg tvilte, men jeg greide ikke komme på noen annen forklaring. Vel, det tryggeste var å ha den på fingeren. Ingen kom til å tro den var verdt noe, sammen med resten av nikkelimitasjonene jeg brukte. Og da visste jeg i det minste hvor jeg hadde den, så slapp jeg å skrape meg på flere spikre.

Men opplevelsen var ubehagelig, og det var vanskelig å sovne den kvelden. Jeg kastet på meg i varmen, og viklet meg inn i lakenet. Til slutt sparket jeg det av meg, og la meg i sjøstjerneposisjon midt på madrassen. I det jeg lukket øynene, banket det på døra. På kne i sengen kunne jeg se trappen foran inngangsdøren. Jeg kjente igjen den skjørtkledde skikkelsen, selv om sommernatten var på sitt mørkeste. Ringfingeren min begynte å verke. Da jeg kikket på den, så jeg at ringen hadde krympet. Kjøttet på fingeren tøt ut over og under metallbåndet. Forskrekket hoppet jeg ut av sengen og prøvde å hale den av fingeren. Men den ville være lettere å rive av meg fingeren. Skremt, styrtet jeg mot ytterdøren. Kanskje gamla kunne hjelpe.

I øyekroken så jeg at hele buketten med peoner hadde visnet og sluppet kronbladene sine utover hele kjøkkenbordet. Rommet stinket forråtnelse.
Jeg rev opp døren og slang hånden min rett foran ansiktet hennes.
Hun klikket med tunga. «Ikke lurt å ta den på, den er ikke i skjul der.»
Før jeg rakk å forsvare meg, tok hun tak i håndleddet mitt og halte meg ned trappen.
«Det er nok best du blir med meg.» Fingeren gjorde så vondt at jeg ikke protesterte, selv om jeg bare hadde på meg t-skjorte og truser. Jeg lot meg lede ned innkjørselen og bort til lyktestolpen, før det gikk opp for meg at dette ikke var den gata jeg hadde satt sykkelen min i samme kveld. Hvis det var samme kvelden da?

Advertisements

Drivhuset

Tre timer å kjøre, luftkjølingen i bilen streiket, og en veps forvillet seg inn ett av de åpne vinduene og stakk meg på kinnet. Resten av turen kjørte meg med det ene øyet halvt hovnet igjen, og med stor frykt for å bli stoppet av politiet. Alt for å rekke frem til tantes gamle drivhus før det ble mørkt.

Mitt drivhus nå, faktisk. Ikke arvet jeg noe av formuen hennes, og ikke den enorme eiendommen med herskapshuset. Ikke en eneste bue eller søyle gikk til meg. Drivhuset lå ikke en gang på tomta, hun hadde skilt ut en liten flekk på fem ganger seks meter like før hun kreperte. Og den var det jeg som arvet, som ikke en gang greier å holde bladene til plastplantene mine fra å se brune ut.

Ingen av oss skjønte hva som gikk av henne, det hadde vi vel aldri gjort. Hvorfor skulle jeg i det hele tatt nevnes i testamentet hennes? Jeg som knapt har snakket med henne siden konfirmasjonen og som nok må sies å være den mest distraherte dagdrømmeren av hele søskenflokken. Hun må ha vært mer ute av det enn vi skjønte, på slutten.

Men jeg greier ikke rista av meg følelsen jeg alltid fikk da vi besøkte henne. At det var skatter gjemt på hvert nedstøvede rom, at det spøkte på loftet, at hvis jeg bare lette lenge nok så kom jeg til å finne et gammelt manuskript i en fillete bok, instruksjoner til en skjult skatt, fortellinger om forliste skip.

Tante hadde uendelig med slike historier, og hun påsto at hun hadde funnet mer enn en av skattene selv. Men vi fikk aldri se mer enn noen oksiderte drikkebeger i sølv og stålslåtte kister som ingen hadde nøkkelen til. Og den røde rubinen hun alltid hadde på fingeren da, den påsto hun å ha funnet i en grotte fylt av flaggermus.

Mamma pleide å himle med øynene av historiene hennes. Men den rubinen skal jeg innrømme at jeg håpet jeg hadde arvet, da advokaten ringte. Så mye flaks hadde jeg selvfølgelig ikke.

Jeg svingte inn på grusplassen utenfor eiendommen, satt bilen i skyggen av en gammel eik, og rev de svette lårene løs fra skinnsetet. Det skulle visst bare være å følge den smale stien på utsiden av steingjerdet, til baksiden av tomten, så sto drivhuset der, klart til, til hva egentlig? Hva gjorde man med et gammel drivhus? Kanskje kusinen min ville kjøpe tomten tilbake, innlemme den i eiendommen igjen.

Men først måtte jeg se det med mine egne øyne. Jeg hadde vel kanskje latt historiene til tante gå meg til hodet, for jeg økte farten på stien under de gamle løvtrærne. Sola lå like over tretoppene, da jeg fikk øye på det. To av glassene i veggene var knust, og det hadde vokst like mye villnis inn, som det hadde vokst eksotiske orkideer ut. De lilla, røde, gule og orange fargene så fullstendig malplassert ut blant bregner og blåbærlyng, men det var vakkert, jeg skulle innrømme det. Det var nok best at jeg ikke prøvde å ta med meg noen hjem, selv om det fristet.

Forsiktig, så jeg ikke tråkket på knust glass, åpnet jeg døren. Selv med hullet i veggen, slo varm og fuktig luft mot meg, grønn og levende. Føttene mine hektet seg i tykke klebrige plantestilker, og jeg hoppet til siden med en grimase, rett inn i en vannekte kjøttetende plante. Skjøre flueben stakk ut fra den taggete åpningen. Synet var så vemmelig, at jeg var i ferd med å rygge ut døren igjen, da jeg la merke til bordet. Og enda viktigere, hva som lå oppå det.

Jeg sparket unna blomsterrøttene og bante meg vei mellom veltede blomsterpotter og sekker med jord. Ringen passet perfekt på langefingeren, og den glødet i kveldssolen. De røde fasettene spilte over de grønne plantene og kartet, som var risset inn i bordplaten.
Jeg børstet bort jorden og støvet og lente meg over platen. Et bredte smil vokste langsomt frem. Det kartet der kjente jeg, og jeg visste akkurat hvor lysningen med det store røde krysset var.

More editing

img_20190516_091131_050

Yesterday I finished the final draft of my next manuskript. I have already been sending it out to some publishers, not wanting to end up with neverending edits. But I have had this nagging feeling that it needed some more work. And it did. Now, however, I am pleased with it.

I am always wondering how good the manuscript needs to be to not put the publishers off, to make sure the content is read. It is a fine balance, optimizing the current project, but not overedit it and letting it get in the way of the next project. Now I’ll just wait and see.

I have mainly been writing in a local coffee shop the last month, and I like it so much, that even though I am going to take a day off before starting on the next manuscript, I am back here today, with the cappuccino, the raggea and a little rain outside. 

First review

Borrowed the photo from the review, it was such a cool setup. 

I have been lucky enough to find a fellow writer and reader to read and review my book. Turns out she liked it, and I am again honestly surprised at the joy of sharing the story with someone I have never met.

It starts of like this, and you can read the whole review on Sylvis blog:

A few months back, I recieved a request from author Tuva Tovslid about doing a reader review of her debut novel, “Djevelhogget,” which I (the little attention-addict that I am) of course said yes to.

Now.

It needs to be said that I am often and almost always very sceptical about reading Norwegian debuts, for reasons I won’t go into right now (we don’t have all night.)

But:

The last time I remember falling in love with a book after page two, was at the age of twelve, when I opened “Harry Potter And The Philosopher’s Stone” for the first time. Wich in itself is a kind of magic that is hard to find, in my opinion.

That is what happened with “Djevelhogget.”

Thank you, Sylvi, for taking your time to read and review Djevelhogget and for staying active on Instagram (@sylvilel), I enjoy your book posts in my feed!

Nanowrimo update

IMG_20190107_103912_076

Nearly done

I guess it says it all that I write this update in January. I kept mywriting up so well the first two weeks. edited a scene a day and revised two thirds of the manuscript that way. But then life knocked rather insistently on the door. And that would have been ok, if it wasn’t about the same time that I was starting on the harder part of the revisions.

I had a rough situation going on at work (am no longer employed there), my husband and son got sick again, so way less sleep at night for me. But among all this, I still think it was the hard part in the manuscript that truly made me stop for a while.

I managed to do a little for the next few days, then managed to talk about how I was not giving up on writing every day (ohuh, bad sign), and then, in the end, I congratulated my self on thinking about writing. And then I admitted defeat.

So, my first nanowrimo lasted for a little more than two weeks. However, yesterday, I finally sat down with the last eigth scenes, and blasted through. The solutions came effortlessly and it felt really good to be back at it. I even managed to send the manuscript (third revision) to two of my most trusted beta readers by the end of the day.

I actually think the result is better now, than I could have managed in November. So here’s one, for knowing my limits.

NaNoWriMo

The concentration

I never participated on the NaNoWriMo before. But I love the energy and sentiment. So this year I have teamed up with Hanne, to commit to writing every day. Neither of us are going for 50 000 words. But we will work really hard to write every day.

Seven days in, and it is safe to say that both of us are working harder for each word than ever before.

I had 29 scenes to edit in my manuscript on the first of November, so my goal is to edit one every day, and have a third draft ready for beta readers by Desember. I might have to add something here and there in the end (deadlines are never good for my free creativity, I get way to effective to stop and play), but at least I have the goal within reach by then. Hopefully.

Still only one week in, but it has been a long time since I have work this consistently on anything, and I love the story.

So go us, and everyone else writing and writing and writing, this grey and dark month.

Writing weekend

So, I have this favourite writing friend of mine, Hanne Linander, who also seems to have gotten herself into a pregnant situation, litteraly. And based on real life experience, we have concluded that the next year might hold less space for creative writing. So, we decided to go on a proper writing retreat before everything gets out of hand.

Some research, planning, hard calendar prioritising later, and we met in Oslo. Walking via a great bar, a even greater Izakaya, dropping in for a beer with friends (the beer would be for me, non pregnant as I am, yey), and finally arriving at this lovely hotel with autumn leaves covering the entire facade, and a fireplace in the reading room.

We brought the necessary Harry Potter perihelia, decorated the hotel room with inspirational photos downloaded totally illegally from the internet, listned to LOTR theme music and loaded up on cacao. And we wrote.

Yes, we had a lot of walks out, to get food, buy unsuitably expensive notebooks and drank some more beer (again, me, yey). Before returning to read aloud, and crush some more words.

Non of us produced masterpieces or got published (though we did walk past a least one publishing house), but we definitively found a great way to prioritise writing, in good company. We even managed to move everything a couple of inches forward (and maybe to the left. Yes, looking at you now, Hanne.)

All in all, the best idea.

Low season

Foggy future

It has been slow writing these autumn. I have been posting my second manuscript to several publishers and collected three rejections so far. Would think everyone would jump on the chance for a YA horse story (totally biased horse lover as I am).

I have not written every day, having had to prioritise my time and energy more than ever before in my life. But having an active revision going on, ever so slowly, have helped. I like to feel that I am working on something.

And, as this is my last active manuscript, I finally give myself permission to start daydreaming about the next one. Can hardly wait to sit down and create that first draft. But I am in no hurry. The longer I wait, the more fleshed out the idea gets.

So, at the moment it feels like I am spending more time thinking about writing, then actually typing words. Which seems like the best approach for now. When you are in it for the long run, you might have to walk a little, now and then

From the launch and then some

My neighbor offered to record from the book launch party, and now he has compiled this video of the event. Brings back some good feelings. Why don’t we do more stuff put in the woods, it’s such a great place to be. I guess there needs to be cake… Anyways, take a look if you are curious to how it all went down.

 

And here is a short article (in Norwegian), about the even. Except from writing my name wrong repeatedly, it’s a nice one!

The book has also been presented at NUBtipset.no.  It’s so cool that there is different places for readers to stumble upon it now.

Skjermbilde