Alt som glitrer

Det var for dumt. Peonblomstene lå langflate utover innkjørselen, dyprosa og kremhvite. Ingen hadde tatt seg bryet med å støtte opp nydeligheten. Nå hadde jeg syklet forbi hver dag i en uke, og sett buskene knele stadig dypere under sin egen vekt. De ville tatt seg så lekkert ut på kjøkkenbordet i leiligheten min, veie opp for fuktflekkene i taket og tapeten som hang som dovne flaggermus i hjørnene.

Bremsene pep i det jeg skrenset opp i grusen. Summingen av bier hadde egentlig ingenting å overdøve, det var allerede så stille som en lat sommerettermiddag kunne bli. Alle var på ferie, bare ikke jeg. Bensinstasjonen stengte aldri. Kanskje eieren her også var vekk. Men da kunne de vel i det minste støttet opp buskene litt, før de dro?

Jeg tok inn huset, en etasje, rosa, med hvite vinduskarmer. Gulnede blondegardiner i vinduene. Det formelig luktet møllkuler og talkum. Sikkert best å banke på og late som jeg hadde tenkt å spørre om lov, før jeg tok med meg en bukett.

Ringeklokken hadde mistet knappen sin, så jeg banket på, tre harde slag. Døra åpnet seg før jeg rakk å senke hånda og jeg skvatt tilbake og snublet ned trappen.

En sydenbrun, skrukkete dame, skulte ned på meg der jeg satt på rumpa i grusen. «Ja?» Stemmen var hoven, som om hun visste hva jeg skulle spørre om, og gledet seg til å si nei. Men jeg måtte jo si noe, så jeg spurte om hun kunne avse noen av peonene, gestikulerte mot de flate buskene med den ene hånden, mens jeg børstet av shortsen med den andre.
Smilet hun sendte meg var tydelig ment å være vennlig, men jeg trodde ikke på det et sekund. «Det er klart du kan, søta. Du må bare gi meg noe i gjengjeld, selvfølgelig.»
«Selvfølgelig.» Jeg nikket høflig. Søren heller, jeg skulle bare ha knabba noen.
«Det var det jeg tenkte meg. Kom inn, kom inn.»
Jeg kastet et blikk på sykkelen.
«Å, ikke vær redd for den. Det er ingen som tør stjele noe fra meg.» Blikket hun sendte meg gjorde det tydelig at jeg skulle være riktig så glad for at jeg ikke hadde gått for den planen.

Motvillig fulgte jeg etter den skjørtekledde rumpa gjennom en mørk gang, inn i en støvete varm stue.
«Sett deg.» Hun pekte på en oppsprukket lærsofa. På sofabordet lå det en enorm haug med smykker og gull.
Å prøve å gjette summen, var så distraherende at jeg avlød som en veltrent hund. Det glitret og blinket i smaragder og diamanter, som var satt inn i smykkene. Ikke rart hun hadde gardinene trukket for.
«Ikke vær redd, ingenting av det er stjålet.» Igjen var det som om hun leste tankene mine.
«Som om du ville fortalt meg det, i så fall.»
Hun klukklo hest. «Det har du helt rett i. Men jeg snakker sant.»
«Okey.» Jeg trakk på skuldrene for å vise at jeg ikke kom til å utfordre henne. Så hva er det du vil jeg skal gjøre for deg?»
Hun stirret på meg så lenge at håret begynte å krølle seg svett mot hodebunnen min.
«Du skal ta en av smykkene du ser her, og holde det skjult hos deg, til du kjenner at det er noe du bare må gjøre.»
«Noe jeg bare må gjøre? Som hva da? Jeg vil ikke ha noe trøbbel.»
«Tror du på forbannelser?»
Nå var det min tur til å le.
«Nei, men da har du ingenting å bekymre deg for. Velg deg noe nå, og kom deg ut og plukk blomstene dine.» Hun snudde ryggen til meg og subbet ut på kjøkkenet.
Hele opplegget ga meg en merkelig følelse, men hvis jeg gikk uten et smykke, betydde det vel at jeg trodde at det var noe rart på gang? Så jeg plukket en liten gullring, satt med tre små diamanter, puttet den i lomma og skyndet meg tilbake mot ytterdøren.
«Det ligger en hagesaks ved busken.» Stemmen fulgte meg ut.

Blomstene struttet i vasen sin. Ringen hadde jeg pakket inn i dopapir og lagt bak en løs gulvlist bak kjøleskapet. Kanskje huseieren fikk noe for den når han endelig fikk ut fingeren og renoverte dette rauset av et bygg. Ikke at jeg trodde en snekker var dum nok til å gi den fra seg, hvis han fant den først. Jeg hadde i hvert fall ikke tenkt å ha noe å gjøre med den igjen.

Og jeg ville fint greid å slutte å tenke på ringen, hvis det ikke hadde vært for at blomstene fortsatt sto like ranke og friske to uker senere, selv om jeg hadde sluttet å fylle på vann for en uke siden.

Jeg skrapet meg på en spiker da jeg krabbet bak kjøleskapet, blodet rant ned på tennissokken min. Irritert, lot jeg det renne, mens jeg pirket løs listen. Tomt. Dopapiret og ringen var søkk vekk. Nakkehårene reiste seg, og jeg skjøv listen på plass og rygget tilbake. Skjøv kjøleskapet på plass, og gikk på badet for å vaske og plastre såret.
Hadde noen vært inne mens jeg var på jobb? Det var ikke spesielt vanskelig å dirke opp låsen, jeg hadde måttet gjort det flere ganger selv, men selv hvis de kom seg inn. Hvordan hadde de visst at de lå noe bak kjøleskapet? Var det et sånt typisk sted alle trodde var kjempelurt å gjemme verdisaker, og som alle tyver visste om? Jeg vasket hendene og tørket meg på håndkledet. Og der lå den, ringen, på skålen sammen med halskjedene og øredobbene mine. Jeg plukket den opp. Den var kald. Hva var det som skjedde? Husket jeg feil hvor jeg hadde lagt den? Jeg tvilte, men jeg greide ikke komme på noen annen forklaring. Vel, det tryggeste var å ha den på fingeren. Ingen kom til å tro den var verdt noe, sammen med resten av nikkelimitasjonene jeg brukte. Og da visste jeg i det minste hvor jeg hadde den, så slapp jeg å skrape meg på flere spikre.

Men opplevelsen var ubehagelig, og det var vanskelig å sovne den kvelden. Jeg kastet på meg i varmen, og viklet meg inn i lakenet. Til slutt sparket jeg det av meg, og la meg i sjøstjerneposisjon midt på madrassen. I det jeg lukket øynene, banket det på døra. På kne i sengen kunne jeg se trappen foran inngangsdøren. Jeg kjente igjen den skjørtkledde skikkelsen, selv om sommernatten var på sitt mørkeste. Ringfingeren min begynte å verke. Da jeg kikket på den, så jeg at ringen hadde krympet. Kjøttet på fingeren tøt ut over og under metallbåndet. Forskrekket hoppet jeg ut av sengen og prøvde å hale den av fingeren. Men den ville være lettere å rive av meg fingeren. Skremt, styrtet jeg mot ytterdøren. Kanskje gamla kunne hjelpe.

I øyekroken så jeg at hele buketten med peoner hadde visnet og sluppet kronbladene sine utover hele kjøkkenbordet. Rommet stinket forråtnelse.
Jeg rev opp døren og slang hånden min rett foran ansiktet hennes.
Hun klikket med tunga. «Ikke lurt å ta den på, den er ikke i skjul der.»
Før jeg rakk å forsvare meg, tok hun tak i håndleddet mitt og halte meg ned trappen.
«Det er nok best du blir med meg.» Fingeren gjorde så vondt at jeg ikke protesterte, selv om jeg bare hadde på meg t-skjorte og truser. Jeg lot meg lede ned innkjørselen og bort til lyktestolpen, før det gikk opp for meg at dette ikke var den gata jeg hadde satt sykkelen min i samme kveld. Hvis det var samme kvelden da?

Drivhuset

Tre timer å kjøre, luftkjølingen i bilen streiket, og en veps forvillet seg inn ett av de åpne vinduene og stakk meg på kinnet. Resten av turen kjørte meg med det ene øyet halvt hovnet igjen, og med stor frykt for å bli stoppet av politiet. Alt for å rekke frem til tantes gamle drivhus før det ble mørkt.

Mitt drivhus nå, faktisk. Ikke arvet jeg noe av formuen hennes, og ikke den enorme eiendommen med herskapshuset. Ikke en eneste bue eller søyle gikk til meg. Drivhuset lå ikke en gang på tomta, hun hadde skilt ut en liten flekk på fem ganger seks meter like før hun kreperte. Og den var det jeg som arvet, som ikke en gang greier å holde bladene til plastplantene mine fra å se brune ut.

Ingen av oss skjønte hva som gikk av henne, det hadde vi vel aldri gjort. Hvorfor skulle jeg i det hele tatt nevnes i testamentet hennes? Jeg som knapt har snakket med henne siden konfirmasjonen og som nok må sies å være den mest distraherte dagdrømmeren av hele søskenflokken. Hun må ha vært mer ute av det enn vi skjønte, på slutten.

Men jeg greier ikke rista av meg følelsen jeg alltid fikk da vi besøkte henne. At det var skatter gjemt på hvert nedstøvede rom, at det spøkte på loftet, at hvis jeg bare lette lenge nok så kom jeg til å finne et gammelt manuskript i en fillete bok, instruksjoner til en skjult skatt, fortellinger om forliste skip.

Tante hadde uendelig med slike historier, og hun påsto at hun hadde funnet mer enn en av skattene selv. Men vi fikk aldri se mer enn noen oksiderte drikkebeger i sølv og stålslåtte kister som ingen hadde nøkkelen til. Og den røde rubinen hun alltid hadde på fingeren da, den påsto hun å ha funnet i en grotte fylt av flaggermus.

Mamma pleide å himle med øynene av historiene hennes. Men den rubinen skal jeg innrømme at jeg håpet jeg hadde arvet, da advokaten ringte. Så mye flaks hadde jeg selvfølgelig ikke.

Jeg svingte inn på grusplassen utenfor eiendommen, satt bilen i skyggen av en gammel eik, og rev de svette lårene løs fra skinnsetet. Det skulle visst bare være å følge den smale stien på utsiden av steingjerdet, til baksiden av tomten, så sto drivhuset der, klart til, til hva egentlig? Hva gjorde man med et gammel drivhus? Kanskje kusinen min ville kjøpe tomten tilbake, innlemme den i eiendommen igjen.

Men først måtte jeg se det med mine egne øyne. Jeg hadde vel kanskje latt historiene til tante gå meg til hodet, for jeg økte farten på stien under de gamle løvtrærne. Sola lå like over tretoppene, da jeg fikk øye på det. To av glassene i veggene var knust, og det hadde vokst like mye villnis inn, som det hadde vokst eksotiske orkideer ut. De lilla, røde, gule og orange fargene så fullstendig malplassert ut blant bregner og blåbærlyng, men det var vakkert, jeg skulle innrømme det. Det var nok best at jeg ikke prøvde å ta med meg noen hjem, selv om det fristet.

Forsiktig, så jeg ikke tråkket på knust glass, åpnet jeg døren. Selv med hullet i veggen, slo varm og fuktig luft mot meg, grønn og levende. Føttene mine hektet seg i tykke klebrige plantestilker, og jeg hoppet til siden med en grimase, rett inn i en vannekte kjøttetende plante. Skjøre flueben stakk ut fra den taggete åpningen. Synet var så vemmelig, at jeg var i ferd med å rygge ut døren igjen, da jeg la merke til bordet. Og enda viktigere, hva som lå oppå det.

Jeg sparket unna blomsterrøttene og bante meg vei mellom veltede blomsterpotter og sekker med jord. Ringen passet perfekt på langefingeren, og den glødet i kveldssolen. De røde fasettene spilte over de grønne plantene og kartet, som var risset inn i bordplaten.
Jeg børstet bort jorden og støvet og lente meg over platen. Et bredte smil vokste langsomt frem. Det kartet der kjente jeg, og jeg visste akkurat hvor lysningen med det store røde krysset var.

More editing

img_20190516_091131_050

Yesterday I finished the final draft of my next manuskript. I have already been sending it out to some publishers, not wanting to end up with neverending edits. But I have had this nagging feeling that it needed some more work. And it did. Now, however, I am pleased with it.

I am always wondering how good the manuscript needs to be to not put the publishers off, to make sure the content is read. It is a fine balance, optimizing the current project, but not overedit it and letting it get in the way of the next project. Now I’ll just wait and see.

I have mainly been writing in a local coffee shop the last month, and I like it so much, that even though I am going to take a day off before starting on the next manuscript, I am back here today, with the cappuccino, the raggea and a little rain outside. 

Kongens monster

dsc_5481

 

D Det et var ingen ute i den smale gaten så tidlig på morgenen. Bra, jo færre som så henne, jo bedre. Strengt tatt burde hun kommet til fots, ikke på Harme, men hun likte seg bedre på hesteryggen. En hingst på størrelse med et redskapsbod, raggete og med ondskapsfulle øyne, det hadde sine bruksområder. Spesielt når alle trodde de kunne herse med henne, bare fordi hun manglet rustning og stygge arr i ansiktet. Arrene på innsiden kunne ingen se. Men det betydde ingenting, bare hun fikk fingrene i sverdet. Ikke at hun hadde penger, eller en plan for den saks skyld. Men hun hadde hingsten, og hun trengte sverdet. For kongen hadde utlyst en belønning, på to saltasker med gull, til den som kunne drepe monsteret hans.

Det var en annen ting hun likte med Harme, han kunne bite på kommando. Egentlig var han tam som en selskapshund, men det var umulig å se på ham, sånn øynene hans glimtet ondt, og ørene alltid lå bakover i irritasjon. Hun hadde lurt ham med fra den forrige eieren med klapp og sure små epler. Det hadde tatt henne en halv dag å finne en stein som var stor nok til at hun kom seg opp på ryggen hans.

Det røyk allerede fra smia, synd, så fikk hun ikke gleden av å rive smeden ut av senga. Det var ikke det at hun likte å plage folk, hun likte bare enda dårligere å bli plaget selv. Og tanken på å ikke få sverdet, plaget henne, kraftig. Tanken på å ikke få gullet fra Den Mest Ærbødige Kongen, enda mer. Og tanken på at det bodde et monster i kongens hage, på området som hadde tilhørt foreldrene hennes, det plaget henne mest av alt. Så mye at hun ikke fikk sove på nettene.

Det plaget visst kongen også, for han hadde samlet et følge med hardbarkede krigere og sverdmestere. De skulle drepe monsteret for ham. Udyret som hadde flyttet inn i den nye, storslagne hagen ved sommerstedet hans. Men det hadde ikke stått noen ting om at man måtte være del av følget for å motta belønningen.
Ifølge ryktene, hadde monsteret slått seg ned, akkurat der gården til foreldrene hennes hadde stått. Det var før Han Opphøyde Kongelighet hadde funnet ut at han trengte jorden mer enn naboene. Tjenerne som hadde overlevd, fortalte hvordan grusomheten selv hadde kommet brasende ut av den bunnløse innsjøen, krafset seg vei gjennom steinmuren og inn i hagen, og der hadde den blitt. Hun grøsset ved tanken på hva slags skapning det var. Visstnok hadde flere av tjenerne dødd av skrekk, da den grov seg et hi mellom englefontenen og de eksotiske frukttrærne.

Nå var det bare monsteret igjen der oppe, og en haug med nysprungede roser. Det klødde i sverdarmen hennes etter å kappe hodet av den, laste gullet fra Hans Æreverdig Kongelighet opp på Harme, enda en fordel med en enorm hingst, og… og…, nei, lenger enn det ville hun ikke tenkte ennå, det gjensto å overleve.

Hun steg ned, så seg raskt rundt. Døren til smien var tung, og varmen slo mot henne. En spinkel unggutt, yngre enn henne, veik, kikket opp fra blåsebelgen han sto og svettet ved. I det hun var innenfor fikk hun øye på sverdet, kortere enn det de andre krigerne brukte, plass til dobbeltgrep og så skarpt og sinna at hun hadde visst fra første øyeblikk hva det skulle hete; Smerte.
Hun nikket mot det. «Jeg er her for å hente sverdet mitt.»
Guttungen nølte.
«Ta det ned til meg.»
Han skyndte seg bort, løftet det ned med ærbødige bevegelser.
«Og slira.»
Han stakk sverdet i slira, og rakte henne det. Hun spente det fast rundt livet. Vekten fikk henne til å føle seg et hode høyere.
«Jeg skal hente smeden, så kan du betale.»
«Ikke nødvendig.» Hun snudde på hælene, «hils ham heller fra kongen og takk ham for sverdet som skal drepe monsteret hans.»

Det tok guttevalpen et par sekunder å hente seg inn, så kom han på hva smeden kom til å si, hvis han lot mesterlige sverd stjeles av småfrekke jentunger, og stormet etter henne. Men hun hadde alt kløvet opp på gjerdet ved siden av Harme. Han grep etter tøylene i det hun landet i salen. Ansikttet hans vrengte seg da Harme satt tennene i den tynne underarmen.
«Jeg kan få ham til å slippe, men da bør du ta et skritt tilbake, for han sparker også.»
Gutten nikket kraftig, og hun ga Harme beskjed om å slippe, før hun mante ham opp i galopp. Like greit å sette kurs mot høylandet med en gang. Det var ikke sikkert kongen ville sette pris på å ha en hestestjelende sverdtyv ute i sitt ærend.

Pissvær. Det regnet og blåste så hun ikke hadde en tørr flekk igjen på kroppen innen kvelden kom. Eneste varme stedet var under den uregjerlige manen til Harme. Regn nådde aldri under den, om noe gjorde det. Hun tvilte på om Smerte ville nådd inn en gang. Hun trakk sverdet og gjorde øvelsene sine med det, til hun ikke lengre var treg og klønete av kulde. Så krøllet hun seg sammen og sov under ullkappen, til mørket nok en gang ble lysegrått og Harme skjøv på henne med håpefull mule.

De neste tre dagene var ikke noe bedre. Men hun våget ikke søke ly og vente til regnet ga seg. Følget med krigere la snart i vei, og hun måtte komme før dem. Ingen fikk maltraktere jorden der foreldrene hennes hadde kjempet sin siste kamp, og tapt. Der blodet deress fortsatt fikk rosene til å blomstre i en rødfarge som ikke fantes noe annet sted. Så fikk det heller være, at hun ikke greide bevege fingrene av kulde. Det var mat igjen i saltaskene, og hun hadde sinnet sitt å varme seg på.

Den femte dagen kom sola, og innen hun var fremme ved hagen, var det som om hun var midt i sommeren. Det duftet honning og melon, bier summet og fargene på blomstene var et oppløftende syn etter alt det grå. Selv fra bakketoppen hun sto på, kunne hun se et enormt, gapende hull innimellom alt det vakre.

Harme kastet på manen og vrinsket skingrende. Noe gråbrunt beveget seg mellom trærne. Det tok tid før hun skjønte at alle de grå mosekledde steinene, som lå strødd mellom frukttrærne, hørte til samme klumpete kropp. Det hun hadde trodd var en stor kolle bak den sønderknuste fontenen, var en rygg. Langsomt løftet monsteret hodet og brølte; steinras og tordenbrak. Gapet var blodrødt, og selv på avstand kunne hun forestille seg stanken av råte og fordervelse. Ai, ai, ai, hun la hånden på Smerte og strammet seg opp.

Ved hjelp av en stor stein, kløv hun opp på den brede ryggen til Harme. Det var en flott dag å innvie Smerte på, og i verste fall, en fin dag å dø på. Det siste var ment som en spøk, men hun likte ikke hvordan tanken satt seg i brystet. Hun rufset til manen til Harme, trakk pusten og løftet Smerte. De satt ned bakken i full galopp. Først da de enorme hovene tråkket på kronblader, ikke søle, senket de farten. Monsteret var oppe på alle fire nå, bredere enn det var høyt, med gule stikkende øyne. Halen sveipet utfordrende over bakken, tornete og deformert, så småbusker og blomster feide mot henne.

Monsteret var så stort at hun knapt så herskapshuset bak det. Og det tok flere sekunder før hun fikk samlet seg nok til å tenke igjen. Hvorfor kom det ikke mot dem? Det ville knuse dem. Men det ble stående og sikle grønngul gørr og stirre på dem, med ett klumpete forbein på hver side av det svarte hullet sitt. En haug med kampesteiner lå strødd foran inngangen. Nei, ikke stein, småmonstre, hun så halene sveipe, akkurat som hos den store. Det var et hi hun voktet, et rede fylt med småmonstre. Det var riktignok den styggeste moren hun noen gang hadde sett, men måten hun lot barna hakke og klore seg oppetter beina, var ikke til å ta feil av.

Hun rygget Harme, til de sto i skjul bak en del av det høye steingjerdet. Hva var det som skapte et monster? At det var stygt? At det forsvarte familien sin? At det drepte for å overleve? Fortapte i tanker, tvinnet hun manen til Harme mellom fingrene. Hun trengte å gjøre noe, trengte å se noen blø. Trengte å slukke brannen inni seg, så hun kunne få sove igjen.

Hun hadde prøvd. Hadde reist langt vekk. Overlevd på småjobber som ramlet ned i fanget hennes, konstant gretten av søvnløse netter og mangel på noen å dele dagene med. Det hadde hjulpet etter at hun stjal Harme, og det kom til å bli enda bedre når Smerte dryppet av blod for første gang. Men det var ikke monsteret bakenfor muren som skulle blø, det var monsteret i drømmene hennes.

Hun rygget Harme noen skritt bakover, og stakk Smerte i sliren. Hvis de fikk tid til å vokse seg store og sinte, kom kongen aldri til å kunne flytte inn igjen, kunne aldri nyte utsikten over den bunnløse sjøen hvor hun hadde lært å svømme, fullstendig uvitende selvfølgelig, om hva som bodde der nede. Sånn måtte det bli.

Harme var lett på fot da hun snudde ham, han kom til å fortsette å være lett på fot, uten vekten av gullet hun galopperte vekk fra. En vemodig tanke. Den plaget henne som en pålitelig følgesvenn de neste tre dagene, til hun nådde leiren med kongens utsendte. Kongen selv var tydeligvis også med, ingen andre trengte en paviljong i fløyel og silke, for å få sove på nettene.

Hun satt våken hele natten, med ryggen mot Harmes varme mage, og kvesset Smerte. Så på røyken som steg langsomt mot himmelen, og de små bålene, som slukket, ett etter ett. Snart sov de, eller lå og skalv under teppene sine, prøvde å se for seg hva som ventet dem. Morgensolen fikk det til å glimte rødt i øynene til hingsten. De var klare.

Hun travet avslappet ned bakken og inn i leiren. Hva var det å være redd for? Hun hadde foreldrene, monsteret og alle de stygge små ungene i ryggen. Noen av krigerne var oppe alt. De ropte etter henne, men hun stoppet ikke før hun var fremme ved kongens spjåkete telt. Lå han og dro seg i de myke teppene sine? Hun ba Harme steile og stampe hovene i bakken så støvet virvlet opp rundt dem.

Forhenget bølget og der var han, Kongeligheten Selv. Han skjøv fløyelen til siden og trådte ut foran dem. Kappen hans hang rett ned i den vindstille morgenen, den hvite pelskanten slepte i støvet. «Hva er dette for bråk? Hvem er du?» Han måtte legge hodet bakover for å se ansiktet hennes. Myste nærsynt og sint opp mot dem.
«Dette er Harme,» hun ga hingsten tegn til å løfte hodet og flekke tenner. «Dette er Smerte,» hun trakk sverdet. Lyden sang gjennom henne. «Og jeg er Hevn.» Hun gliste. «Vi er her for å drepe monsteret.» Og med det, satt hun hælene i Harme, som sprang fremover og glefset tak i skulderen til kongen. Hun kjørte Smerte gjennom det silkekledde brystet hans. Krigerne ropte ut. De hadde ikke bestemt seg for hvor alvorlig skulle de ta den spjælete jentunge i den fillete ullkappen. Nå løp de etter sverdene sine. En prøvde å gripe beinet hennes, men Harme spente bakhoven i magen hans og sendte ham flygende inn i nærmeste telt. Med det sliret hun Smerte, og Harme hoppet over Hans blødende Høyhet, som lå i en tilfredsstillende haug ved hovene hans.

Så fikk hun ikke gull til å bygge opp gården etter foreldrene, gården kongen så elegant hadde tatt til hagen sin. Og nå hadde byen enda et monster å jakte på. La dem jakte. Hun hadde Harme og Smerte. Hun hadde fått hevn, og de fikk aldri henne.

Seljenta

img_20190319_134020_359

Jeg lærte å svømme før jeg kunne gå. Mamma forteller meg om det av og til når jeg skal legge meg. Hun pleier å le når hun forteller det. Hun født meg i vann, og jordmor måtte jage meg rundt halve bassenget, før hun fikk tak i meg, så raskt svømte jeg. Som en lite sel.

I starten pakket de meg inn i myke håndklær og tepper, prøvde å holde meg tørr og varm, men jeg hadde et rart utslett på kroppen, hvitt og flassete. Det var først da de lot meg bade, morgen og kveld, at huden min ble glatt og rosa sånn den skulle være. Det var ikke så rart foreldrene mine ikke alltid visste hva de skulle gjøre, det var jo ingen som var som meg.

Mamma, pappa og jeg bodde i en bygd i ly av en bukt nede ved havet. Sommeren da jeg var fire, var jeg knapt ute av vannet annet enn om natta. Etterhvert fikk jeg tynn hud mellom tærne, som en liten sel. Da satt pappa med foten, og insisterte på at jeg måtte være mer på land, med gummistøvler på, til det forsvant igjen. «Jeg kan godt ha en liten selunge, men jeg vil ikke at noen skal tro at de kan fange deg i garnet sitt og ha deg i et akvarium.» Det var stusslig å klumpe rundt i gummistøvler, når de andre barna løp rundt på sandaler og joggesko. Men det var godt ment, han ville bare at jeg skulle passe inn.

Så jeg vokste opp med relativt tørre tær, konstant halvvått hår, og med vissheten om at jeg var den raskeste svømmeren i hele bygda. Alle visste det, selv om mamma forbød meg å svømme om kapp med noen. «De voksne kommer bare til å finne på forklaringer på hvorfor du svømmer så raskt, og ingen av dem kommer til å være noe snille.» Det var uansett ikke så viktig for meg å svømme fra de andre barna, de ble bare sure. Spesielt Kaia. Og Kaia var den beste vennen jeg hadde, selv om hun bare ville bade når det var varmt i vannet. Så når jeg var sammen med henne, dykket jeg nesten ikke en gang, selv om det var det beste jeg visste.

Det bodde noen seler i nærheten av bukten vår, og jeg elsket å svømme med dem, på utsiden av skjæra der ingen kunne forstyrre oss. Jeg ble aldri kald, og jeg kunne holde pusten nesten like lenge som selene. Men jeg var ikke rask nok til å fange fisk som dem, da dykket jeg heller etter skatter.

Jeg var glad i skjell og steiner, men de flotteste skattene lot seg ikke plukke med opp på de solfylte skjærene. Det var blant annet en anemone, rosa og orange, som svaiet og danset så elegant at jeg nesten kunne høre musikk når jeg besøkte den.

Krabben med de grønne og orange skallene fanget jeg heller ikke lenger. De var så smidige og vektløse innimellom tangen, men når jeg plukket dem opp etter skallet, ble de bare sure og harde klumper. Dessuten kløp de, hardt. Akkurat den krabben hadde jeg slengt opp på berget og latt måkene få, uten snev av dårlig samvittighet. I hvert fall ikke før jeg fant skallet neste morgen, da hadde tommelen sluttet å gjøre vondt.

Men den fineste skatten av dem alle var en eng med sjøstjerner som lyste i mørket. De skiftet farge hvis jeg tok på dem, fra grønn til rosa til blå. Jeg likte å padle sakte med beina, og stryke fingrene over de svampete ryggene. Det var som om jeg hadde komethale.

Jeg var ganske så sikker på at ingen andre enn selene, fiskene og jeg, visste om sjøstjernene, for de var langt ute fra land, og dypt nede, og man kunne bare se dem når det var mørkt ute. Selv hadde jeg oppdaget dem en kveld jeg hadde svømt for langt ut, sammen med den minste, raskeste selen. Jeg hadde vært så opptatt med å herme etter dykkene og sirklene hennes, at jeg ikke skjønte hvor sent det var før solen sank i bølgene foran meg og farget dem rosa. Like etter at jeg snudde, oppdaget jeg dem.

Jeg ble ute med sjøstjernene halve natten, og far var grå av bekymring da jeg kom hjem, dryppende våt, langt over midnatt. Mamma hadde bare smilt, klemt ut vannet av fletten min og satt jeg foran peisen til tørk. Hun visste at jeg aldri kom til å drukne. Jeg fortalte dem om sjøstjernene. Pappa ristet på hodet. «Noe sånt finnes ikke. Du må ha sovnet under vann og sett stjernene gjennom øyelokkene.» Men mamma smilte lengselsfullt. «Du beskriver dem så vakkert. Synd ingen av oss kan svømme og dykke som deg.» Jeg kikket opp fra flammene og inn i det brede, åpne ansiktet hennes. «Hvorfor er det sånn egentlig, mamma? De andre barna sier at kanskje du ikke er mammaen min, ikke egentlig. At mammaen min er en sel.» Mamma lo av ansiktet til pappa, som var rødere enn glørne. «Å, jeg kan love deg at det var i magen min du lærte å svømme, og ingen andre steder.» Hun strøk meg over håret, som begynte å bli tørt, og jeg var litt skuffet, men mest glad.

Da mamma pakket meg inn i dynen den kvelden, ble hun stående ved sengen lengre enn vanlig. «Det er nok best at du ikke forteller om de vakre sjøstjernene til de andre barna, for det er nok flere som har lyst til å se dem selv, og da er jeg redd det kan gå galt.» Jeg hørte hva hun sa, men jeg var så trøtt at det var som om jeg var under vann. Og neste morgen, hadde jeg helt glemt det.

Det var først da jeg fortalte om sjøstjernene til Kaia, og så hvordan øynene hennes glitret, at jeg kom på det igjen. «Men du må ikke dra dit, for det er fryktelig langt ut, og dypt ned, og veldig, veldig kaldt. Kaia nikket ivrig, men øynene hennes var et helt annet stedt, langt ute, langt nede, omgitt av vakre stjerner. Men jeg var ikke egentlig redd, for selv om hun var nysgjerrig, var hun ikke spesielt god til å svømme, og hun likte ikke å få håret vått. Av og til lurte jeg på hvordan vi kunne være bestevenner.

Bekymringene mine var stille som flatt vann hele uken, helt til fredagen. Det blåste i kast, og bølgene skummet hvite. Hele skoledagen lengtet jeg etter å komme under vann og få fred. Men pappa lot meg ikke dra ut, før jeg hadde gjort alle pliktene mine hjemme, kostet gulvet, hjulpet mamma med middagen. Heldigvis slapp jeg å ta oppvasken etterpå, jeg orker ikke tenke på hvordan det ville gått da. Da jeg endelig slapp fri, skyndet jeg meg ned til bukta, med vinden i ryggen.

Nede ved vannkanten, der jeg likte å stupe uti fra den største steinen, lå den rosa kjolen til Kaia pent brettet og så vidt holdt på plass av sandalene. Jeg slo meg i panna med den ene hånden. Så sta hun var! Hun var sikkert redd jeg kom til å stoppe henne, så hun hadde dratt alene. Det kunne ikke være noe annet enn stjernene hun var på jakt etter, det var jeg sikker på. Det var nesten helt mørkt nå, og stormskyene gled raskt over månens lyse fjes og gjorde det umulig å se om det var et lite blondt hodet der ute blant de krappe bølgene. For første gang var jeg faktisk redd nede ved vannet. Hjertet hamret høyere enn vinden. Bare det hadde vært lyst da hun la i vei i det minste, så hun svømte i riktig retning, ellers kom jeg aldri til å finne henne.

Jeg sparket av meg sandalene, vrengte av meg kjolen og klatret opp på steinen. Et lite plask, så var det endelig mørkt og stille rundt meg. Men nå ville jeg ikke lengre at det skulle være stille, nå ville jeg være omgitt av den alt for høye latteren til Kaia. Jeg la på svøm, men det var slitsomt i bølgene. Jeg som bare hadde tenkt meg ut for å kose meg. Å så sint jeg var på Kaia. Kjempesint! Ikke redd i det hele tatt faktisk. Teite, sta Kaia!

Selene kom for å leke med meg da jeg hadde kommet et stykke ut, men jeg hadde ikke tid. Jeg svømte til jeg ble andpusten, stoppet og speidet, svømte videre. Selene syntes nok jeg var kjedelig. De begynte å svømme rundt meg, skumpe borti meg. De måtte vel skjønne at jeg ikke kunne leke nå. Jeg skjøv dem unna. Da tok den minste, raskeste av dem fart og svømte rett inn i ansiktet mitt. Det fikk jeg til å stoppe og stikke hodet opp mellom bølgene. Hvor var jeg? De hadde sakte skjøvet meg ut av kurs.

Det tok noen sekunder før jeg så henne, en liten mørk skikkelse, som klamret seg til et lite skjær dekket med skarpe hvite skjell. Jeg padlet bort til henne. «Kaia!» Hun hakket tenner så hun ikke greide svare. Det tynne håret klistret seg til hodet hennes. «Er du gal? Jeg sa det var for langt.»
Hun nikket, skjelvende.
«Vi må skynde oss tilbake.»
Hun rettet seg opp. «N-n-nei» Jeg vil s-s-seee s-s-stjernene.»
«Du er gal! Det er for langt, du er for kald.»
Men hun ristet på hodet. Og var det en ting jeg visste sikrere, enn at hun aldri kom til å greie svømmeturen ut, så var det at hun aldri kom til å gi seg heller. Jeg kikket inn i de mørke skyggene i ansiktet hennes. «Ok, jeg skal hente en til deg.»
Og med det sparket jeg fra og stupte bakover. Teite, sta, nysgjerrige, Kaia. Ikke rart jeg var venner med henne, selv om hun svømte som en hund.

Selene svømte rundt meg og hjalp meg fremover, og raskere enn noen gang var jeg der. Det var som om sjøstjernene svaiet i vinden, de lyste og blinket og skiftet farge langsomt, men ustoppelig. Jeg hadde ikke lyst til å plukke en eneste en av dem, men jeg ville ikke at Kaia skulle fryse i hjel heller. Med forsiktige fingre tok jeg tak i to av armene til en ekstra stor og rosa en, og trakk den langsomt løs fra havbunnen. Den krøllet seg sammen, men fortsatte å skifte farge.

Jeg la på svøm tilbake, klønete nå som jeg ikke kunne bruke den ene hånden. Da jeg nådde skjæret, så jeg ikke skyggen av Kaia i det hele tatt. Var jeg for sent ute, hadde vinden blåst henne uti og bølgene svelget henne? Men i det samme dukket et glatt lite selhode, og et lyst jentehode opp fra andre siden av skjæret. Lettet dro jeg meg opp til dem. Hendene til Kaia skalv da hun holdt dem frem, og jeg la sjøstjernen i dem. Nølende foldet den seg ut og begynte å krype oppover armen hennes. Fargene skiftet langsommere her over vann.
«Woow.» Stemmen hennes skalv ikke lengre.
«Ta den under vann.»
Hun strakte seg og la stjernen i vannkanten, hvor den løftet armene ivrig og ålte seg ned i ly igjen. Gjennom de skummende bølgene, så vi hvordan fargene doblet i styrke.
«Wooooow.» Kaia lente seg så langt ut at hun falt uti med et plask.
På tide å komme seg hjem. Jeg stupte etter og halte en lattermild Kaia opp av bølgene. «Lov meg at du tar meg med ut igjen.»
«Hvis du overlever turen hjem så.» Med armen rundt henne, la jeg meg på ryggen og sparket. Hun kom nok ikke til å være redd for å bli våt i håret igjen.

First review

Borrowed the photo from the review, it was such a cool setup. 

I have been lucky enough to find a fellow writer and reader to read and review my book. Turns out she liked it, and I am again honestly surprised at the joy of sharing the story with someone I have never met.

It starts of like this, and you can read the whole review on Sylvis blog:

A few months back, I recieved a request from author Tuva Tovslid about doing a reader review of her debut novel, “Djevelhogget,” which I (the little attention-addict that I am) of course said yes to.

Now.

It needs to be said that I am often and almost always very sceptical about reading Norwegian debuts, for reasons I won’t go into right now (we don’t have all night.)

But:

The last time I remember falling in love with a book after page two, was at the age of twelve, when I opened “Harry Potter And The Philosopher’s Stone” for the first time. Wich in itself is a kind of magic that is hard to find, in my opinion.

That is what happened with “Djevelhogget.”

Thank you, Sylvi, for taking your time to read and review Djevelhogget and for staying active on Instagram (@sylvilel), I enjoy your book posts in my feed!

Nanowrimo update

IMG_20190107_103912_076

Nearly done

I guess it says it all that I write this update in January. I kept mywriting up so well the first two weeks. edited a scene a day and revised two thirds of the manuscript that way. But then life knocked rather insistently on the door. And that would have been ok, if it wasn’t about the same time that I was starting on the harder part of the revisions.

I had a rough situation going on at work (am no longer employed there), my husband and son got sick again, so way less sleep at night for me. But among all this, I still think it was the hard part in the manuscript that truly made me stop for a while.

I managed to do a little for the next few days, then managed to talk about how I was not giving up on writing every day (ohuh, bad sign), and then, in the end, I congratulated my self on thinking about writing. And then I admitted defeat.

So, my first nanowrimo lasted for a little more than two weeks. However, yesterday, I finally sat down with the last eigth scenes, and blasted through. The solutions came effortlessly and it felt really good to be back at it. I even managed to send the manuscript (third revision) to two of my most trusted beta readers by the end of the day.

I actually think the result is better now, than I could have managed in November. So here’s one, for knowing my limits.

NaNoWriMo

The concentration

I never participated on the NaNoWriMo before. But I love the energy and sentiment. So this year I have teamed up with Hanne, to commit to writing every day. Neither of us are going for 50 000 words. But we will work really hard to write every day.

Seven days in, and it is safe to say that both of us are working harder for each word than ever before.

I had 29 scenes to edit in my manuscript on the first of November, so my goal is to edit one every day, and have a third draft ready for beta readers by Desember. I might have to add something here and there in the end (deadlines are never good for my free creativity, I get way to effective to stop and play), but at least I have the goal within reach by then. Hopefully.

Still only one week in, but it has been a long time since I have work this consistently on anything, and I love the story.

So go us, and everyone else writing and writing and writing, this grey and dark month.

Writing weekend

So, I have this favourite writing friend of mine, Hanne Linander, who also seems to have gotten herself into a pregnant situation, litteraly. And based on real life experience, we have concluded that the next year might hold less space for creative writing. So, we decided to go on a proper writing retreat before everything gets out of hand.

Some research, planning, hard calendar prioritising later, and we met in Oslo. Walking via a great bar, a even greater Izakaya, dropping in for a beer with friends (the beer would be for me, non pregnant as I am, yey), and finally arriving at this lovely hotel with autumn leaves covering the entire facade, and a fireplace in the reading room.

We brought the necessary Harry Potter perihelia, decorated the hotel room with inspirational photos downloaded totally illegally from the internet, listned to LOTR theme music and loaded up on cacao. And we wrote.

Yes, we had a lot of walks out, to get food, buy unsuitably expensive notebooks and drank some more beer (again, me, yey). Before returning to read aloud, and crush some more words.

Non of us produced masterpieces or got published (though we did walk past a least one publishing house), but we definitively found a great way to prioritise writing, in good company. We even managed to move everything a couple of inches forward (and maybe to the left. Yes, looking at you now, Hanne.)

All in all, the best idea.

Low season

Foggy future

It has been slow writing these autumn. I have been posting my second manuscript to several publishers and collected three rejections so far. Would think everyone would jump on the chance for a YA horse story (totally biased horse lover as I am).

I have not written every day, having had to prioritise my time and energy more than ever before in my life. But having an active revision going on, ever so slowly, have helped. I like to feel that I am working on something.

And, as this is my last active manuscript, I finally give myself permission to start daydreaming about the next one. Can hardly wait to sit down and create that first draft. But I am in no hurry. The longer I wait, the more fleshed out the idea gets.

So, at the moment it feels like I am spending more time thinking about writing, then actually typing words. Which seems like the best approach for now. When you are in it for the long run, you might have to walk a little, now and then