New project


Amidst all the last minute preparations for the publishing of Djevelhogget, I am trying to get back to my next project.

A couple of months back, I read Big magic by Elisabeth Gilbert. To reduce the pressure when your books is being published (or any other art is being shared), she advises you to already be busy with the next thing. No need to sit around waiting for approval and permission to work on.

That is not to say that I won’t care, I can hardly think about others reading my book without internal somersault, but I agreed with Elisabeth. It feels good to be focused on the next project, the one I can actually do something with, when the feedback starts coming.

So this week, I have gotten some good old writing done almost every day, and it feels so deliberating to be working on my own again, without any specific endgame. An about horses, finally I can write about horses.


Cover reveal and preorder

Djevelhogget forside uten rygg

The book is sent to the press, and the publication date is set to the 7th of June. It is finally official. I have shared the news on my facebook page, and opened up for pre-orders (get in touch if you are interested).

I was so excited to reach this milestone, but I was not prepared for the shared excitement from everyone else. That was the best. Now I can’t wait for people to read it, even though I must admit to being a little bit nervous too.  But there is not much more I can do now, so I’ll do my best to simply enjoy this. This is it then… strange.

Book release


Spring news

It seems that the book will be released early this summer. That is like, six to eight weeks! I am waiting for a final date and cover, and then it will be official, and I can promote it. This is so exciting!

Should we quit our day jobs to write?

I know Hanne, she is a clever girl, so not surprisingly, she has made some clever points. Though she is not as low on champagne and caviar as she lets on.

The Writing Shack

Let’s talk about day jobs.

I have a day job

Because I like to eat and have a roof for when it rains or when winter comes (and we all know winter is coming). Because I can’t live off of my writing. Yet. I can’t eat my pages and I can’t use them for shelter.

But I also write, and I often feel like there is not enough time in the day to write as much as I want to. I am terrible at getting up early, and when I get home from work in the evenings, the urge to flop down on the couch and binge watch the latest series is often stronger than the will to write.

If only I could stay home and write in stead of going off to work every morning.

And there seems to be a lot of aspiring writers in the same situation…

View original post 1,309 more words

Nearly done


Only a little bit longer

A lot has happened the last month. The work with the manuscript is done, only final approval left. The text for the back of the cover is written and approved. The author photo is taken and author presentation written.

There really isn’t much more for me to do, before the promotional work starts up, and I don’t know much about that yet.

It is strange, having spent most of my free time and every scrap of concentration of these sleep deprived eight months, to suddenly be done.

Hopefully I can share the cover of my book soon, and a publication date.

I’m not sure if it is a healthy sign, but right now I really want to get back to my second manuscript. It will be good to play around again, without an editor and a publication as the next step.

Feedback from beta readers


Revision time (again)

Both of my publishers beta readers has read and and commented on my manuscript. And it wasn’t half bad. They noticed some important discrepancies and issues that I will have to look into, but nothing too major. That is a relief. They even gave it some compliments, which will sustain me through the next revision. I actually look forward to it…!

Spent year, new year


To a year of contrasts

The snow has rained away and the wind is howling through our valley. Upstairs a fire is silently burning low, while I sit downstairs, in a chilly kids room, coffee cup empty but bare feet still warm under the blanket, watching over my sleeping son and thinking about 2017.

Despite throwing up throughout the pregnancy, and the next five months offering up very little sleep, I have managed to get my book accepted for publishing, and done most of the revision on it, written some short stories, and had my first paid writing assignments.

And even though I have felt so so tired and mostly uninspired, I have enjoyed the small writing spaces I have managed to create. I cannot for-see more time freeing up in the coming year, but I am reassured that 2018 will have room for more writing. And most importantly, my book Djevelhogget, will be published this autumn! Just writing it makes my stomach tingle.

So cheers to 2017, a year of change and perseverance, and welcome 2018.

So Your Character is From Norway


So Your Character is From Norway ... Featuring Tuva @ Tuva Tovslid

A little interview about Norway

Wanderer’s Pen has a article series going on where she interviews volunteers from around the world to give a firsthand account of being a citizen of their respective country. It’s her “So your character is from….”-series.

A while back she asked if I would tell her readers something about Norway. So I did, of course! It is surprisingly difficult to reflect on the many  unconscious parts of my everyday life. But I tried.

Some stereotypes was unavoidable, my English has, perhaps suitably, a certain Norwegian tendency,  but all in all it gives a tiny look into my version of Norway.

Have a look at the article if you are interested. And don’t forget to browse some of the other interviews, Victoria has covered a lot of interesting countries.


Beta readers


Time for recreational activities

It actually happened. My editor thinks that my manuscript is ready for beta readers. It felt so far ahead, and now the time has come. And just in time for Christmas. It seems like I will have time to write Christmas cards after all.

I am thrilled to have come this far in the process, and at the same time excited and nervous to get the feedback. Being a beta reader for the same publisher myself, I know how tempting it is to be harsh when you have no relation with the writer. I guess that is part of the stress test (of both me and the book).

It will be really interesting to see where the new beta readers are at, compared to the friends and family I have gotten feedback from earlier. Some of my earlier betas are critical and well read women, but they are still my friends and might have been unintentionally positive.

For now, I’ll just let the manuscript rest and see how many Christmas cookies I can eat until the feedback arrives. I have great ambitions!



Månegutten bodde i et lavt lite hus i utkanten av en mørk men snill skog. Han hadde et rundt og mykt ansikt, og hår som var enten gull eller sølv, avhengig av om du så ham i sollys eller månelys. Øynene hans var dype og blå, som himmelen en stormfull høstkveld. Den lille månegutten likte å holde mammaen sin våken om nettene. Ikke fordi han var trassig eller slem, men fordi han hadde noe han så gjerne ville vise henne.

Men det var ikke så lett for gutten, for mammaen gjorde alt for at han skulle sove. Hun ga ham et varmt og deilig bad og tok på ham en myke og nyvasket pysj. Hun ga ham honning rørt ut i melk og leste for ham så han drømte at han var ute på morsomme eventyr og møtte alle slags spretne harer og rufsete små ponnier. Ponniene var favoritten hans, for de var modige og sta selv om de av og til ble redde av ingenting, akkurat som ham.

Men noen kvelder, selv etter at mammaen hans hadde badet og matet og lest for ham, greide den lille månegutten å holde seg våken. Og det var da han husket det, det han måtte vise til mammaen sin.

Han kunne høre henne nynne lavt fra kjøkkenet, der hun pleide å sitte og lage store tegninger på kveldene. Han måtte være lur, for selv om hun var våken, så likte hun ikke at han var våken også. Hvis han ikke passet seg, kom hun til å få ham til å sovne igjen, før han rakk å vise henne.

Nei, det nyttet ikke å gå ut på kjøkkenet. Han måtte få henne til å komme etter ham, men først måtte han komme seg langt vekk fra dyna si. Så han krøp ut av sengen og listet seg bort til vinduet. Det sto på gløtt så han kunne lukte det gule og røde løvet, som vinden hadde plukket fra treet og strødd utover plenen. Luften var kald på de runde kinnene, det var kanskje best han tok på seg tøflene sine.

Med tærne lune og trygge skjøv han krakken inntil vinduskarmen og klatret opp. Det var alltid litt skummelt å hoppe ned på bakken, men han måtte være like modig som de sta ponniene, de ga seg ikke selv om de var litt redde. Han landet på knærne, og da han reiste seg hadde bladene klistret seg til pysjen. De var blitt grå i månelyset, men gjorde ikke noe, for ham visste at de kom til å være like fargerike neste morgen.

Han skyndet seg bort til treet. Der fant ham ullpleddet han hadde glemt igjen da mammaen hadde ropt ham inn til middag. Med pleddet over skuldrene som en kappe, marsjerte han opp bakken bak huset. Det var ikke vanskelig å se hvor han gikk, for månen var stor og lys, og du skal ikke se bort ifra at den reflekterte seg i de runde kinnene til gutten.

Trygt oppe på toppen, spredde han pleddet og la seg på ryggen og ventet. Det ble fort kaldt i bare pysjen, spesielt siden knærne hadde blitt våte da han klatret ut vinduet. Men det gjorde ikke noe, for snart kom nok mammaen hans, og da skulle hun få se.

Men mammaen hans hadde det nok veldig gøy, for det gikk lang tid uten at han hørte annet enn bladene som hvisket til hverandre bort fra treet. Tærne hans hadde det neimen ikke like lunt og godt nede i tøflene sine lenger heller, og selv følte han seg ikke spesielt modig. Han skulle nesten ønske han lå trygg og trøtt under dyna si igjen.

Akkurat da tennene hans hadde bestemt seg for å hakke mot hverandre, knirket det i vinduet. Han hadde latt det stå på vidt gap, for selv om mammaer er lure, skjønner de ikke alltid alt, og de kan noen ganger bli litt fort redde, spesielt når sengen til gutten deres er tom sånn helt plutselig. Det visste gutten, så derfor lagde ham små pipelyder da han så det bustete hodet til mammaen sin stikke ut av vinduet. Hun var mer bustete enn noen av ponniene i fortellingene, og minst like modig.

Hun snudde seg mot lyden. Han pep igjen, bare for å være sikker på at hun forsto. Hodet forsvant, men like etter dukket det opp igjen, og en stor mørk kropp klatret møysommelig ut av vinduet. Det var ikke like langt ned for henne, så hun slapp å lande på knærne. Det var nok like greit, for trøtte mammaer likte ikke skitne bukseknær.

Selv om hun ikke hadde et måneansikt som lyste opp veien, fant hun frem til treet og begynte på bakken. Da hun kom frem, satt gutten seg opp, så hun kunne legge pleddet hun hadde med seg over skuldrene hans, før han la seg ned igjen. Han fikk hvile hodet på armen hennes. Hun luktet av tegneblyanter og papir, og nå var det ikke noe kaldt lenger i det hele tatt. Mammaen hans kom akkurat i tide, for nå begynte det.

Snart var hele himmelen full av perlemor og sølvstøv. Han pekte, så hun skulle se hvordan himmelen danset med seg selv. Han var ikke riktig sikker på om det var månen eller mammaen hans, men han hørte en lav melodi som passet inn mellom lyset og fargene.

De lå der til han var helt varm på både knærne og tærne igjen. Og enda litt. De lå der faktisk så lenge at han begynte å drømme at han var tilbake under den varme dyna si igjen. Og rett før han holdt på å våkne syns han at han hørte mammaen sin hviske noe. Hadde han også sett den lille enhjørningponnien? Den med sølvfarget man og månelys pels? Jo, han trodde han hadde det.

Og hvis ikke kunne det hende han så den neste gang. For selv om hun kom til å gi ham steng beskjed om å ikke gå ut sånn igjen, så kunne han jo ikke det. For mammaen hans trengte at han tok henne med ut og viste henne når himmelen danset. Hvem skulle ellers gjøre det?