Tidsrom

Det var en tid for dvale. Jeg pratet ikke med noen, gjorde ikke noe. Latskap uten dorskhet. Og det var helt nødvendig, så jeg grublet ikke over det.

Dagene gikk i hverandre, der jeg ruslet rundt i leiligheten. Jeg kunne sitt en time, kanskje mer, og se støvet sveve, glitre, stille i morgensolen som kom skrått ned på kjøkkengulvet.

Jeg likte å lage kaffe og drikke den i pysjen. Mange dager gjorde jeg alt i pysjen. Ofte lå jeg på sofaen. Noen ganger sovnet jeg, eller jeg lå og dagdrømte. Mimret.

Et minne som ofte kom, var fra strandhytta hele slekten brukte, da jeg var liten. På utsiden av døren hadde vi en kurv. Der la vi barna steinene og skjellene vi hadde samlet gjennom dagen. Jeg vet ikke hvorfor minnet var viktig, men når jeg sov, drømte jeg om hvordan vi tok frem lappeteppet, det med brennmerker fra bålkveldene på skjæra, og helte alle skattene i kurven utover.

Det høres kanskje ut som jeg var deprimert, folkesky. Det var jeg ikke. Det var mer som om jeg var et frø, en blomsterløk. Ett eller annet som lå i mørket og hvilte i sitt eget potensiale, ingen handling hastet.

En dag lå jeg i senga hele dagen. Vinden slang regndråper mot glasset så de hørtes ut som is. Jeg lå våken, så det spe morgenlyset bli flatere, kraftigere, visste at sola beveget seg over meg, eller jeg under henne. Det var rart hvordan rommet, fylt med grønne planter og blomstrete sengetøy, ble grått i regnlys.
Kanskje sov jeg litt, men stort sett lå jeg der, åpne øyne, stille pust. Tær som beveget seg innimellom under dyna.
Først da det ble mørkt, sluttet det å regne. Jeg sto opp. Kokte pasta, hadde på olje, pepper, ost. Det hadde skjedd så lite den dagen, at jeg følte jeg burde skru på tv. Men det var for stille i leiligheten. Støy, det blå lyset. Det ville ødelegge en stillhet det allerede var for lite av i verden. Jeg tok ansvaret som stillhetsvokter, vernet om min lille lomme, og spiste maten i det gule lyset fra gatelykten på utsiden. Tørket oljen fra haken med t-skjorten.
Jeg sovnet i det jeg la hodet på puten igjen. Det var lett. Alt var allerede stille inni meg.

Neste dag sang fuglene. Sola skinte inn på blomstene i sengetøyet. Med kaffekoppen i en hånd, rykende varm, gikk jeg på badet, kledde av meg, og satt på en maskin. Det var på tide. Jeg hadde ingen klær igjen. Mens maskinen skummet og snurret og gikk, knøt jeg et laken over skuldrene og gikk på kjøkkenet. Rørte sammen en bolledeig. Hvete, kardemomme, ingen rosiner.
Jeg ga deigen god tid til å heve. I mellomtiden vasket jeg to maskiner. Bollene kjølte seg på rist, mens jeg skiftet på senga.
Så la jeg dem over i en kurv, trakk en kopp te, og bar alt med meg ut i solkroken på verandaen, fortsatt med lakenet over skuldrene.

Når klærne var tørre neste dag, skulle jeg gå ut. Butikken kanskje? Jeg brøt små biter av bollen, og kastet til spurvene på plenen. Og så måtte jeg innom kunstutsalget, jeg trengte flere farger. Gråblå som rommet den dagen det regnet så mye. Hvetegul som skorpen på bolla. Og blek fersken som skjellene vi samlet rundt hytta.

One thought on “Tidsrom

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s