Alt som glitrer

Det var for dumt. Peonblomstene lå langflate utover innkjørselen, dyprosa og kremhvite. Ingen hadde tatt seg bryet med å støtte opp nydeligheten. Nå hadde jeg syklet forbi hver dag i en uke, og sett buskene knele stadig dypere under sin egen vekt. De ville tatt seg så lekkert ut på kjøkkenbordet i leiligheten min, veie opp for fuktflekkene i taket og tapeten som hang som dovne flaggermus i hjørnene.

Bremsene pep i det jeg skrenset opp i grusen. Summingen av bier hadde egentlig ingenting å overdøve, det var allerede så stille som en lat sommerettermiddag kunne bli. Alle var på ferie, bare ikke jeg. Bensinstasjonen stengte aldri. Kanskje eieren her også var vekk. Men da kunne de vel i det minste støttet opp buskene litt, før de dro?

Jeg tok inn huset, en etasje, rosa, med hvite vinduskarmer. Gulnede blondegardiner i vinduene. Det formelig luktet møllkuler og talkum. Sikkert best å banke på og late som jeg hadde tenkt å spørre om lov, før jeg tok med meg en bukett.

Ringeklokken hadde mistet knappen sin, så jeg banket på, tre harde slag. Døra åpnet seg før jeg rakk å senke hånda og jeg skvatt tilbake og snublet ned trappen.

En sydenbrun, skrukkete dame, skulte ned på meg der jeg satt på rumpa i grusen. «Ja?» Stemmen var hoven, som om hun visste hva jeg skulle spørre om, og gledet seg til å si nei. Men jeg måtte jo si noe, så jeg spurte om hun kunne avse noen av peonene, gestikulerte mot de flate buskene med den ene hånden, mens jeg børstet av shortsen med den andre.
Smilet hun sendte meg var tydelig ment å være vennlig, men jeg trodde ikke på det et sekund. «Det er klart du kan, søta. Du må bare gi meg noe i gjengjeld, selvfølgelig.»
«Selvfølgelig.» Jeg nikket høflig. Søren heller, jeg skulle bare ha knabba noen.
«Det var det jeg tenkte meg. Kom inn, kom inn.»
Jeg kastet et blikk på sykkelen.
«Å, ikke vær redd for den. Det er ingen som tør stjele noe fra meg.» Blikket hun sendte meg gjorde det tydelig at jeg skulle være riktig så glad for at jeg ikke hadde gått for den planen.

Motvillig fulgte jeg etter den skjørtekledde rumpa gjennom en mørk gang, inn i en støvete varm stue.
«Sett deg.» Hun pekte på en oppsprukket lærsofa. På sofabordet lå det en enorm haug med smykker og gull.
Å prøve å gjette summen, var så distraherende at jeg avlød som en veltrent hund. Det glitret og blinket i smaragder og diamanter, som var satt inn i smykkene. Ikke rart hun hadde gardinene trukket for.
«Ikke vær redd, ingenting av det er stjålet.» Igjen var det som om hun leste tankene mine.
«Som om du ville fortalt meg det, i så fall.»
Hun klukklo hest. «Det har du helt rett i. Men jeg snakker sant.»
«Okey.» Jeg trakk på skuldrene for å vise at jeg ikke kom til å utfordre henne. Så hva er det du vil jeg skal gjøre for deg?»
Hun stirret på meg så lenge at håret begynte å krølle seg svett mot hodebunnen min.
«Du skal ta en av smykkene du ser her, og holde det skjult hos deg, til du kjenner at det er noe du bare må gjøre.»
«Noe jeg bare må gjøre? Som hva da? Jeg vil ikke ha noe trøbbel.»
«Tror du på forbannelser?»
Nå var det min tur til å le.
«Nei, men da har du ingenting å bekymre deg for. Velg deg noe nå, og kom deg ut og plukk blomstene dine.» Hun snudde ryggen til meg og subbet ut på kjøkkenet.
Hele opplegget ga meg en merkelig følelse, men hvis jeg gikk uten et smykke, betydde det vel at jeg trodde at det var noe rart på gang? Så jeg plukket en liten gullring, satt med tre små diamanter, puttet den i lomma og skyndet meg tilbake mot ytterdøren.
«Det ligger en hagesaks ved busken.» Stemmen fulgte meg ut.

Blomstene struttet i vasen sin. Ringen hadde jeg pakket inn i dopapir og lagt bak en løs gulvlist bak kjøleskapet. Kanskje huseieren fikk noe for den når han endelig fikk ut fingeren og renoverte dette rauset av et bygg. Ikke at jeg trodde en snekker var dum nok til å gi den fra seg, hvis han fant den først. Jeg hadde i hvert fall ikke tenkt å ha noe å gjøre med den igjen.

Og jeg ville fint greid å slutte å tenke på ringen, hvis det ikke hadde vært for at blomstene fortsatt sto like ranke og friske to uker senere, selv om jeg hadde sluttet å fylle på vann for en uke siden.

Jeg skrapet meg på en spiker da jeg krabbet bak kjøleskapet, blodet rant ned på tennissokken min. Irritert, lot jeg det renne, mens jeg pirket løs listen. Tomt. Dopapiret og ringen var søkk vekk. Nakkehårene reiste seg, og jeg skjøv listen på plass og rygget tilbake. Skjøv kjøleskapet på plass, og gikk på badet for å vaske og plastre såret.
Hadde noen vært inne mens jeg var på jobb? Det var ikke spesielt vanskelig å dirke opp låsen, jeg hadde måttet gjort det flere ganger selv, men selv hvis de kom seg inn. Hvordan hadde de visst at de lå noe bak kjøleskapet? Var det et sånt typisk sted alle trodde var kjempelurt å gjemme verdisaker, og som alle tyver visste om? Jeg vasket hendene og tørket meg på håndkledet. Og der lå den, ringen, på skålen sammen med halskjedene og øredobbene mine. Jeg plukket den opp. Den var kald. Hva var det som skjedde? Husket jeg feil hvor jeg hadde lagt den? Jeg tvilte, men jeg greide ikke komme på noen annen forklaring. Vel, det tryggeste var å ha den på fingeren. Ingen kom til å tro den var verdt noe, sammen med resten av nikkelimitasjonene jeg brukte. Og da visste jeg i det minste hvor jeg hadde den, så slapp jeg å skrape meg på flere spikre.

Men opplevelsen var ubehagelig, og det var vanskelig å sovne den kvelden. Jeg kastet på meg i varmen, og viklet meg inn i lakenet. Til slutt sparket jeg det av meg, og la meg i sjøstjerneposisjon midt på madrassen. I det jeg lukket øynene, banket det på døra. På kne i sengen kunne jeg se trappen foran inngangsdøren. Jeg kjente igjen den skjørtkledde skikkelsen, selv om sommernatten var på sitt mørkeste. Ringfingeren min begynte å verke. Da jeg kikket på den, så jeg at ringen hadde krympet. Kjøttet på fingeren tøt ut over og under metallbåndet. Forskrekket hoppet jeg ut av sengen og prøvde å hale den av fingeren. Men den ville være lettere å rive av meg fingeren. Skremt, styrtet jeg mot ytterdøren. Kanskje gamla kunne hjelpe.

I øyekroken så jeg at hele buketten med peoner hadde visnet og sluppet kronbladene sine utover hele kjøkkenbordet. Rommet stinket forråtnelse.
Jeg rev opp døren og slang hånden min rett foran ansiktet hennes.
Hun klikket med tunga. «Ikke lurt å ta den på, den er ikke i skjul der.»
Før jeg rakk å forsvare meg, tok hun tak i håndleddet mitt og halte meg ned trappen.
«Det er nok best du blir med meg.» Fingeren gjorde så vondt at jeg ikke protesterte, selv om jeg bare hadde på meg t-skjorte og truser. Jeg lot meg lede ned innkjørselen og bort til lyktestolpen, før det gikk opp for meg at dette ikke var den gata jeg hadde satt sykkelen min i samme kveld. Hvis det var samme kvelden da?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s