Drivhuset

Tre timer å kjøre, luftkjølingen i bilen streiket, og en veps forvillet seg inn ett av de åpne vinduene og stakk meg på kinnet. Resten av turen kjørte meg med det ene øyet halvt hovnet igjen, og med stor frykt for å bli stoppet av politiet. Alt for å rekke frem til tantes gamle drivhus før det ble mørkt.

Mitt drivhus nå, faktisk. Ikke arvet jeg noe av formuen hennes, og ikke den enorme eiendommen med herskapshuset. Ikke en eneste bue eller søyle gikk til meg. Drivhuset lå ikke en gang på tomta, hun hadde skilt ut en liten flekk på fem ganger seks meter like før hun kreperte. Og den var det jeg som arvet, som ikke en gang greier å holde bladene til plastplantene mine fra å se brune ut.

Ingen av oss skjønte hva som gikk av henne, det hadde vi vel aldri gjort. Hvorfor skulle jeg i det hele tatt nevnes i testamentet hennes? Jeg som knapt har snakket med henne siden konfirmasjonen og som nok må sies å være den mest distraherte dagdrømmeren av hele søskenflokken. Hun må ha vært mer ute av det enn vi skjønte, på slutten.

Men jeg greier ikke rista av meg følelsen jeg alltid fikk da vi besøkte henne. At det var skatter gjemt på hvert nedstøvede rom, at det spøkte på loftet, at hvis jeg bare lette lenge nok så kom jeg til å finne et gammelt manuskript i en fillete bok, instruksjoner til en skjult skatt, fortellinger om forliste skip.

Tante hadde uendelig med slike historier, og hun påsto at hun hadde funnet mer enn en av skattene selv. Men vi fikk aldri se mer enn noen oksiderte drikkebeger i sølv og stålslåtte kister som ingen hadde nøkkelen til. Og den røde rubinen hun alltid hadde på fingeren da, den påsto hun å ha funnet i en grotte fylt av flaggermus.

Mamma pleide å himle med øynene av historiene hennes. Men den rubinen skal jeg innrømme at jeg håpet jeg hadde arvet, da advokaten ringte. Så mye flaks hadde jeg selvfølgelig ikke.

Jeg svingte inn på grusplassen utenfor eiendommen, satt bilen i skyggen av en gammel eik, og rev de svette lårene løs fra skinnsetet. Det skulle visst bare være å følge den smale stien på utsiden av steingjerdet, til baksiden av tomten, så sto drivhuset der, klart til, til hva egentlig? Hva gjorde man med et gammel drivhus? Kanskje kusinen min ville kjøpe tomten tilbake, innlemme den i eiendommen igjen.

Men først måtte jeg se det med mine egne øyne. Jeg hadde vel kanskje latt historiene til tante gå meg til hodet, for jeg økte farten på stien under de gamle løvtrærne. Sola lå like over tretoppene, da jeg fikk øye på det. To av glassene i veggene var knust, og det hadde vokst like mye villnis inn, som det hadde vokst eksotiske orkideer ut. De lilla, røde, gule og orange fargene så fullstendig malplassert ut blant bregner og blåbærlyng, men det var vakkert, jeg skulle innrømme det. Det var nok best at jeg ikke prøvde å ta med meg noen hjem, selv om det fristet.

Forsiktig, så jeg ikke tråkket på knust glass, åpnet jeg døren. Selv med hullet i veggen, slo varm og fuktig luft mot meg, grønn og levende. Føttene mine hektet seg i tykke klebrige plantestilker, og jeg hoppet til siden med en grimase, rett inn i en vannekte kjøttetende plante. Skjøre flueben stakk ut fra den taggete åpningen. Synet var så vemmelig, at jeg var i ferd med å rygge ut døren igjen, da jeg la merke til bordet. Og enda viktigere, hva som lå oppå det.

Jeg sparket unna blomsterrøttene og bante meg vei mellom veltede blomsterpotter og sekker med jord. Ringen passet perfekt på langefingeren, og den glødet i kveldssolen. De røde fasettene spilte over de grønne plantene og kartet, som var risset inn i bordplaten.
Jeg børstet bort jorden og støvet og lente meg over platen. Et bredte smil vokste langsomt frem. Det kartet der kjente jeg, og jeg visste akkurat hvor lysningen med det store røde krysset var.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s