Seljenta

img_20190319_134020_359

Jeg lærte å svømme før jeg kunne gå. Mamma forteller meg om det av og til når jeg skal legge meg. Hun pleier å le når hun forteller det. Hun født meg i vann, og jordmor måtte jage meg rundt halve bassenget, før hun fikk tak i meg, så raskt svømte jeg. Som en lite sel.

I starten pakket de meg inn i myke håndklær og tepper, prøvde å holde meg tørr og varm, men jeg hadde et rart utslett på kroppen, hvitt og flassete. Det var først da de lot meg bade, morgen og kveld, at huden min ble glatt og rosa sånn den skulle være. Det var ikke så rart foreldrene mine ikke alltid visste hva de skulle gjøre, det var jo ingen som var som meg.

Mamma, pappa og jeg bodde i en bygd i ly av en bukt nede ved havet. Sommeren da jeg var fire, var jeg knapt ute av vannet annet enn om natta. Etterhvert fikk jeg tynn hud mellom tærne, som en liten sel. Da satt pappa med foten, og insisterte på at jeg måtte være mer på land, med gummistøvler på, til det forsvant igjen. «Jeg kan godt ha en liten selunge, men jeg vil ikke at noen skal tro at de kan fange deg i garnet sitt og ha deg i et akvarium.» Det var stusslig å klumpe rundt i gummistøvler, når de andre barna løp rundt på sandaler og joggesko. Men det var godt ment, han ville bare at jeg skulle passe inn.

Så jeg vokste opp med relativt tørre tær, konstant halvvått hår, og med vissheten om at jeg var den raskeste svømmeren i hele bygda. Alle visste det, selv om mamma forbød meg å svømme om kapp med noen. «De voksne kommer bare til å finne på forklaringer på hvorfor du svømmer så raskt, og ingen av dem kommer til å være noe snille.» Det var uansett ikke så viktig for meg å svømme fra de andre barna, de ble bare sure. Spesielt Kaia. Og Kaia var den beste vennen jeg hadde, selv om hun bare ville bade når det var varmt i vannet. Så når jeg var sammen med henne, dykket jeg nesten ikke en gang, selv om det var det beste jeg visste.

Det bodde noen seler i nærheten av bukten vår, og jeg elsket å svømme med dem, på utsiden av skjæra der ingen kunne forstyrre oss. Jeg ble aldri kald, og jeg kunne holde pusten nesten like lenge som selene. Men jeg var ikke rask nok til å fange fisk som dem, da dykket jeg heller etter skatter.

Jeg var glad i skjell og steiner, men de flotteste skattene lot seg ikke plukke med opp på de solfylte skjærene. Det var blant annet en anemone, rosa og orange, som svaiet og danset så elegant at jeg nesten kunne høre musikk når jeg besøkte den.

Krabben med de grønne og orange skallene fanget jeg heller ikke lenger. De var så smidige og vektløse innimellom tangen, men når jeg plukket dem opp etter skallet, ble de bare sure og harde klumper. Dessuten kløp de, hardt. Akkurat den krabben hadde jeg slengt opp på berget og latt måkene få, uten snev av dårlig samvittighet. I hvert fall ikke før jeg fant skallet neste morgen, da hadde tommelen sluttet å gjøre vondt.

Men den fineste skatten av dem alle var en eng med sjøstjerner som lyste i mørket. De skiftet farge hvis jeg tok på dem, fra grønn til rosa til blå. Jeg likte å padle sakte med beina, og stryke fingrene over de svampete ryggene. Det var som om jeg hadde komethale.

Jeg var ganske så sikker på at ingen andre enn selene, fiskene og jeg, visste om sjøstjernene, for de var langt ute fra land, og dypt nede, og man kunne bare se dem når det var mørkt ute. Selv hadde jeg oppdaget dem en kveld jeg hadde svømt for langt ut, sammen med den minste, raskeste selen. Jeg hadde vært så opptatt med å herme etter dykkene og sirklene hennes, at jeg ikke skjønte hvor sent det var før solen sank i bølgene foran meg og farget dem rosa. Like etter at jeg snudde, oppdaget jeg dem.

Jeg ble ute med sjøstjernene halve natten, og far var grå av bekymring da jeg kom hjem, dryppende våt, langt over midnatt. Mamma hadde bare smilt, klemt ut vannet av fletten min og satt jeg foran peisen til tørk. Hun visste at jeg aldri kom til å drukne. Jeg fortalte dem om sjøstjernene. Pappa ristet på hodet. «Noe sånt finnes ikke. Du må ha sovnet under vann og sett stjernene gjennom øyelokkene.» Men mamma smilte lengselsfullt. «Du beskriver dem så vakkert. Synd ingen av oss kan svømme og dykke som deg.» Jeg kikket opp fra flammene og inn i det brede, åpne ansiktet hennes. «Hvorfor er det sånn egentlig, mamma? De andre barna sier at kanskje du ikke er mammaen min, ikke egentlig. At mammaen min er en sel.» Mamma lo av ansiktet til pappa, som var rødere enn glørne. «Å, jeg kan love deg at det var i magen min du lærte å svømme, og ingen andre steder.» Hun strøk meg over håret, som begynte å bli tørt, og jeg var litt skuffet, men mest glad.

Da mamma pakket meg inn i dynen den kvelden, ble hun stående ved sengen lengre enn vanlig. «Det er nok best at du ikke forteller om de vakre sjøstjernene til de andre barna, for det er nok flere som har lyst til å se dem selv, og da er jeg redd det kan gå galt.» Jeg hørte hva hun sa, men jeg var så trøtt at det var som om jeg var under vann. Og neste morgen, hadde jeg helt glemt det.

Det var først da jeg fortalte om sjøstjernene til Kaia, og så hvordan øynene hennes glitret, at jeg kom på det igjen. «Men du må ikke dra dit, for det er fryktelig langt ut, og dypt ned, og veldig, veldig kaldt. Kaia nikket ivrig, men øynene hennes var et helt annet stedt, langt ute, langt nede, omgitt av vakre stjerner. Men jeg var ikke egentlig redd, for selv om hun var nysgjerrig, var hun ikke spesielt god til å svømme, og hun likte ikke å få håret vått. Av og til lurte jeg på hvordan vi kunne være bestevenner.

Bekymringene mine var stille som flatt vann hele uken, helt til fredagen. Det blåste i kast, og bølgene skummet hvite. Hele skoledagen lengtet jeg etter å komme under vann og få fred. Men pappa lot meg ikke dra ut, før jeg hadde gjort alle pliktene mine hjemme, kostet gulvet, hjulpet mamma med middagen. Heldigvis slapp jeg å ta oppvasken etterpå, jeg orker ikke tenke på hvordan det ville gått da. Da jeg endelig slapp fri, skyndet jeg meg ned til bukta, med vinden i ryggen.

Nede ved vannkanten, der jeg likte å stupe uti fra den største steinen, lå den rosa kjolen til Kaia pent brettet og så vidt holdt på plass av sandalene. Jeg slo meg i panna med den ene hånden. Så sta hun var! Hun var sikkert redd jeg kom til å stoppe henne, så hun hadde dratt alene. Det kunne ikke være noe annet enn stjernene hun var på jakt etter, det var jeg sikker på. Det var nesten helt mørkt nå, og stormskyene gled raskt over månens lyse fjes og gjorde det umulig å se om det var et lite blondt hodet der ute blant de krappe bølgene. For første gang var jeg faktisk redd nede ved vannet. Hjertet hamret høyere enn vinden. Bare det hadde vært lyst da hun la i vei i det minste, så hun svømte i riktig retning, ellers kom jeg aldri til å finne henne.

Jeg sparket av meg sandalene, vrengte av meg kjolen og klatret opp på steinen. Et lite plask, så var det endelig mørkt og stille rundt meg. Men nå ville jeg ikke lengre at det skulle være stille, nå ville jeg være omgitt av den alt for høye latteren til Kaia. Jeg la på svøm, men det var slitsomt i bølgene. Jeg som bare hadde tenkt meg ut for å kose meg. Å så sint jeg var på Kaia. Kjempesint! Ikke redd i det hele tatt faktisk. Teite, sta Kaia!

Selene kom for å leke med meg da jeg hadde kommet et stykke ut, men jeg hadde ikke tid. Jeg svømte til jeg ble andpusten, stoppet og speidet, svømte videre. Selene syntes nok jeg var kjedelig. De begynte å svømme rundt meg, skumpe borti meg. De måtte vel skjønne at jeg ikke kunne leke nå. Jeg skjøv dem unna. Da tok den minste, raskeste av dem fart og svømte rett inn i ansiktet mitt. Det fikk jeg til å stoppe og stikke hodet opp mellom bølgene. Hvor var jeg? De hadde sakte skjøvet meg ut av kurs.

Det tok noen sekunder før jeg så henne, en liten mørk skikkelse, som klamret seg til et lite skjær dekket med skarpe hvite skjell. Jeg padlet bort til henne. «Kaia!» Hun hakket tenner så hun ikke greide svare. Det tynne håret klistret seg til hodet hennes. «Er du gal? Jeg sa det var for langt.»
Hun nikket, skjelvende.
«Vi må skynde oss tilbake.»
Hun rettet seg opp. «N-n-nei» Jeg vil s-s-seee s-s-stjernene.»
«Du er gal! Det er for langt, du er for kald.»
Men hun ristet på hodet. Og var det en ting jeg visste sikrere, enn at hun aldri kom til å greie svømmeturen ut, så var det at hun aldri kom til å gi seg heller. Jeg kikket inn i de mørke skyggene i ansiktet hennes. «Ok, jeg skal hente en til deg.»
Og med det sparket jeg fra og stupte bakover. Teite, sta, nysgjerrige, Kaia. Ikke rart jeg var venner med henne, selv om hun svømte som en hund.

Selene svømte rundt meg og hjalp meg fremover, og raskere enn noen gang var jeg der. Det var som om sjøstjernene svaiet i vinden, de lyste og blinket og skiftet farge langsomt, men ustoppelig. Jeg hadde ikke lyst til å plukke en eneste en av dem, men jeg ville ikke at Kaia skulle fryse i hjel heller. Med forsiktige fingre tok jeg tak i to av armene til en ekstra stor og rosa en, og trakk den langsomt løs fra havbunnen. Den krøllet seg sammen, men fortsatte å skifte farge.

Jeg la på svøm tilbake, klønete nå som jeg ikke kunne bruke den ene hånden. Da jeg nådde skjæret, så jeg ikke skyggen av Kaia i det hele tatt. Var jeg for sent ute, hadde vinden blåst henne uti og bølgene svelget henne? Men i det samme dukket et glatt lite selhode, og et lyst jentehode opp fra andre siden av skjæret. Lettet dro jeg meg opp til dem. Hendene til Kaia skalv da hun holdt dem frem, og jeg la sjøstjernen i dem. Nølende foldet den seg ut og begynte å krype oppover armen hennes. Fargene skiftet langsommere her over vann.
«Woow.» Stemmen hennes skalv ikke lengre.
«Ta den under vann.»
Hun strakte seg og la stjernen i vannkanten, hvor den løftet armene ivrig og ålte seg ned i ly igjen. Gjennom de skummende bølgene, så vi hvordan fargene doblet i styrke.
«Wooooow.» Kaia lente seg så langt ut at hun falt uti med et plask.
På tide å komme seg hjem. Jeg stupte etter og halte en lattermild Kaia opp av bølgene. «Lov meg at du tar meg med ut igjen.»
«Hvis du overlever turen hjem så.» Med armen rundt henne, la jeg meg på ryggen og sparket. Hun kom nok ikke til å være redd for å bli våt i håret igjen.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s