Parsellen

IMG_20161001_173153 (1)

Fem år var det siden vi hadde møttes sist alle tre. Fem år som hadde forvandlet oss fra forvirrede noen-og-tyveåringer som likte å kalle oss voksne, til noen som faktisk visste hva det betyr å være selvstendig.

Hva det vil si å akseptere seg selv. Hva det koster å komme seg vekk fra en fysisk og sjalu kjæreste. Hva det betyr å bære frem og oppdra to barn alene. Hva det innebærer å lære virkeligheten å kjenne, ikke bare å drømme om den.

Likevel hadde tiden stått stille.

Vi møttes på parsellen til mamma hver sommer siden vi ble gamle nok til å kjøre hit. Den var klemt inn mellom hestebeitet og elva, i en gresskledd dal gjemt mellom myke åser og en bratt fjellvegg. Det var ikke langt å kjøre fra byen, men det føltes ut som en helt egen verden. Det var fortsatt ikke telefondekning der, og bortsett fra gamlegården og de to islandshestene, var det ingen andre i nærheten.

Parsellene ble i sin tid leid ut for å gi byfolket en mulighet til å dyrke på et sted hvor jorda fortsatt var ukjent med sprengningarbeid og gravmaskiner. Det var ikke så mange som hadde benyttet muligheten, og enda færre som fortsatt holdt på det lille jordstykket sitt. Men mamma betalte trofast leia i slutten av januar hvert år.

Kjøreturen inn var som å reise tilbake i tid. Det var ingen jeg hadde delt mer med enn Maya og Kamilla. Maya som alltid var der når jeg ikke holdt ut mitt eget selskap, Kamilla som aldri lot meg gjemme meg når det eneste jeg ville var å forsvinne. Tiden vi hadde vært fra hverandre fordampet som morgendis når vi møttes. Vi kjente de sidene ved hverandre som aldri forandrer seg. Vi trengte ikke vite alt det andre.

Vi gikk alle tre i bredden langs grusveien. Bager og poser daskende rytmisk mot lårene våre. Maya forsvant i blomsterenga i det vi nådde enden av veien. Hun trengte alltid tid egenhånd for å omstille seg fra byen. Stående på tå kunne jeg så vidt skimte det lyse hodet hennes der hun satt på kne, omringet av smørblomst, prestekrage og grønne strå.

Kamilla og jeg fortsatte gjennom enga og krabbet under strømgjerdet som holdt hestene unna veien. Solfred og Storm kom ivrig travende da de hørste oss, spisse ører så vidt synlige i de bustete manene. Vi ga dem eplene vi hadde plukket med oss på veien.

De fleste parsellene hadde ikke vært vedlikeholdt på mange år og det var vemodig å se hvordan alt var grodd over nå. Men hestene kjente oss igjen, og jordbærene, som vi plantet sommeren da at Maya flyttet ut fra faren sin, hadde spredd seg.

Etter å hilst på hestene, satt Kamilla seg på huk og begynte å plukke bær. Jeg spente opp presenningen mellom de to krokete plommetrærne, plukket løv ut av den gamle bålplassen og sjekket at hestesperringen fortsatt holdt.

Sperringen hadde vi satt opp da Maya vekket oss skrikende fordi Storm sto og tygde på håret hennes. Stakkars, han trodde det var høy. Da hun skrek hadde han rykket forskrekket med hodet, fortsatt med en god porsjon av håret hennes mellom den store hestejekslene. Maya hadde blitt rykket etter. Vi hadde holdt hestene på trygg avstand fra henne siden.

Maya kom bærende på en bukett, som hun la forsiktig fra seg inntil bålsteinene. Hun satt seg på huk ved siden av meg og hjalp til med å luke vekk gresset som hadde vokst opp mellom steinene. «Du stinker hest.»

Jeg dultet til henne. «Hadde du forventet noe annet?»

Hun ristet på hodet.

Kamilla kom med hårtørklet fullt med store søte jordbær. «Dere er for gamle til å krangle om hester. Her, spis disse i stedet.»

Maya fnøs. «Nesa mi er ikke for gammel til å klage.» Men hun smilte i det hun strakte seg etter jordbærene. Hun tok tre. De fylte hele munnen og fikk kinnene hennes til å bule som en hamster.

Jeg tok et selv. Den søte safta rant bakover tunga i det jeg bet igjennom det. «Herregud, hvordan har vi levd fem år uten disse?»

Jeg la meg på ryggen og lukket øynene halvveis. Vi hadde fått snakket fra oss om de siste viktige livshendelsene i bilen på vei inn i dalen, og jeg tror ingen av oss følte det var riktig å ta med oss hverdagen til denne plassen ved elva. Så vi spiste jordbær i taushet.

De høye bjørketrærne, som skilte mammas parsell fra engene bak, kastet brokete skygger over øyelokkene mine. Det var stille nok til at jeg kunne høre elva renne forbi fem meter nedenfor. Den var åtte og en halv meter bred. Det visste jeg fordi vi hadde veddet om hvem som greide å gjette hvor langt det var over til den andre siden der grantrærne vokste høye i skyggen av bergveggen.

Vi hadde skaffet tau og målebånd for å avgjøre hvem som hadde rett. Det var jeg som hadde svømt over med tauet. Og det var jeg som hadde bommet mest. Så det var jeg som hadde vasket opp etter middagen den kvelden.

Åtte og en halv meter bred og langgrunn fra vår side, men brådyp under grantrærne som strakte tunge greiner ut over vannet og la elvebredden der borte i konstant skygge. Det var ikke å nekte for at vi hadde hatt våre våkenetter plaget med hva som gjemte seg der på andre siden. Men vi hadde jaget skyggemonstrene avgårde med bål og sang og latter. Og etter noen år med sommerkveldene tilbrakt i ly av presenningen og i lys av bålet, med hestene gressende rundt oss, elven hviskende på den ene siden og de irrgrønne, lette, bjørkebladene hvislende over hodene på oss, ble det våre skyggemonstre, noen vi kunne ta frem og leke med når vi trengte distraksjoner fra de virkelige monstrene i livene våre.

Minnene fra den tiden gjorde meg melankolsk og litt sliten på en gang. Det hadde vært mye. Og det var en alt for fin dag til å hengi seg til sånne minner.

Jeg rullet meg over på siden og nappet Kamilla i øret. «Ridetur?»

Kamilla hadde kanskje sovnet, men hun spratt opp som en strikk. Jeg hadde alltid lurt på hvor hun fikk energien fra.

«Ja. De øka der ser ut som de trenger en skikkelig gallopp over jordene.» Hun snudde seg mot den lyshårede skikkelsen på motsatt side. «Maya?»

«De øka er ikke gode for annet enn gnagsår. Jeg blir heller her og slapper av, kanskje fisker litt.»

Kamilla hoppet opp på bena og dro meg etter seg. «Greit for oss, det er bare to som kan ri av gangen uansett. Tilbake om et time eller to?»

«Bare ta tida dere trenger.» Maya la seg tilbake i gresset igjen. «Vekk meg når dere er tilbake.»

Vi fant børstene i skjulet ved andre enden av beitet der de alltid hadde ligget, og dro raskt over de støvete hårlagene. Det var mest for å se at alt sto bra til med dem, å få dem rene var nyttesløs uten bøtte og vann. Etter å ha sjekket hovene og tredd på dem hodelagene, kravlet vi oss opp på ryggene. Den brede hesteryggen fikk meg til å føle meg som tyve igjen. Og hvis jeg følte det sånn, var antageligvis Kamilla klar til å sette avgårde, bånn gass. Jeg snudde meg mot henne der hun satt og gliste fra øre til øre.

«Vi skritter til vi er ute på grusveien, og bare trav før vi er rundt kollen og har jordene foran oss.»

Kamilla blåste opp kinnene og slapp ut luften med et oppgitt sukk.

«Jeg mener det. Jeg tviler på at sønnen til fru Alende har ridd dem siden han satt dem på beite. De trenger å varme opp.»

«Greit.» Kamilla hørte oppgitt ut, men jeg var ikke bekymra. Hun visste like godt som meg hva som kunne skje hvis vi bare satt avgårde. Hun hadde bare trengt en liten påminnelse.

Da vi kom tilbake to timer senere fant vi Maya nede ved elvebredden. Vi leide hestene ned til henne før vi tok av dem hodelagene. De var ikke sene om å stikke mulene ned i det kjølige vannet.

Jeg snudde meg mot Maya. «Hatt noe hell?»

Hun snudde seg og løftet opp plastposen som lå ved føttene hennes. «Nok til middag for å si det sånn.»

«Lekre.» Kamilla snakket fra inne fra t-skjorta sin ett sted. Hun var i ferd med å vrenge den over hodet. «Noen flere enn meg som trenger et bad?»

«Ja.» Jeg kunne ikke vente med å få av meg den klissete blandingen av svette og støv som dekket hver centimeter av hud. «Maya?»

Hun rynket skeptisk på nesa.

Kamilla var allrede på på vei ut i elva. «Kom igjen da, Maya.» Hun la seg over på ryggen og plasket med beina så både jeg og Maya fikk en våt dusj.

Hestehodene skvatt opp og Storm prustet misforøyd. De snudde rumpene til oss og tuslet opp elvebanken.

Maya var halvt avkledd før jeg rakk å reagere. «Det der skal du angre på.»

Det var først da vi satt til tørk på hver vår stein at det slo meg. Det var ikke lenger tre jentekropper med kritthvite bikiniskille og inntrukne magene som satt der ved elvebredden. Arrene til Maya hadde bleknet med årene, og puppene til Kamilla var skamløst skillefrie. Det var ikke tvil om at de hadde tjent en funksjon de siste årene, men hun så visst ingen grunn til å skjule dem av den grunn.

Jeg visste hva de så hos meg. Magevalkene jeg hadde kjempet så bitter mot hele studietiden hadde vunnet med ren og skjær utholdenhet og huden min hadde knapt sett sol de siste tre årene. Jeg kunne nesten se støvet fra den gråbleke huden henge rundt meg i den lave ettermiddagssola som strakte skyggene våre utover elvebunnen. Men det var ikke lenger det viktigste i livene våre.

Jeg reiste meg og trakk på meg klærne igjen. «Vin, jeg tok med vin.»

Jentene hoyet i kor. De lo da jeg like etter kom bærende på den samme billige trelitersdunken vi alltid hadde spleiset på før.

«Jeg gleder meg allerede til hodepinen i morgen.» Kamilla strakte seg etter plastkrusene jeg holdt i den andre hånden.

Maya stekte fisken mens Kamilla flettet håret mitt. Vi spiste den med fingrene, med kokte nypoteter i salt og smør ved siden av. Kamilla fortalte om ungene sine. Det var rart å tenke på at hun hadde noen nå, noen som tvang henne til å holde seg noen lunde i ro. Men det virket som det passet henne å ha noen å kjempe for i stedet for å alltid kjempe imot.

Jeg la på bålet da vi hadde spist ferdig, fylte opp plastkoppene med vin, og satt meg tilbake med ryggen mot bjørketreet. Sola hadde gått ned, men det var fortsatt varmt nok til å sitte i shorts.

Maya gikk ned til elva med stekepanna og tallerkenene våre for å skylle av dem. Da hun kom opp igjen satt hun seg med bena i kryss ved siden av bålet. Hun kikket inn i flammene uten å si noe en stund. Kamilla så bort på meg. Jeg trakk på skuldrene.

Maya sukket og løftet blikket. «Jeg trenger hjelp.»

Maya spurte aldri om hjelp. Hun hadde ikke spurt om hjelp da hun holdt på å stryke i matte, eller da faren hennes stengte henne inne på rommet i helgene for å hindre henne i å dra på fest. Hun hadde ikke en gang spurt om hjelp da den første kjæresten hennes slo når hun kom hjem for sent på kveldene.

Kamilla og jeg så på hverandre igjen. Vi så på Maya. Vi nikket. Så enkelt var det. Maya trengte hjelp. Vi var klare til å hjelpe. Ti år siden vi bodde i samme by, fem år siden vi hadde vært sammen sånn som nå. Vi var klare. Vi kom alltid til å være klare.

Maya begynte å fortelle.

Jeg våknet tidlig neste morgen. De to andre sov tungt, Maya med den ene armen over ansiktet som om hun beskyttet seg fra lyset. Kamilla utstrakt på ryggen, som om ingen i hele verden ville finne på å røre henne. Hvordan kunne de sove etter det vi hadde diskutert i natt?

Jeg krøp under hestesperringen og ruslet barfot de få meterne ned til elva. Solfred kom ned til meg og snuste meg undrende i håret. Hestemulen var silkemyk da jeg klappet henne. Hun blåste varm luft i håndflaten min, før hun klapret over steinene ned til elvebredden og senket hodet.

En kort stund var alt jeg hørte de dype surklelydene når hun sugde vann inn mellom leppene. Brått løftet hun hodet og spisset ørene mot skogen på andre siden. De lyserosa neseborene vibrerte og ørene var spente som seil i høy vind. Hun sto dønn stille. Så ristet hun et par ganger på hodet så manen flagret før hun snudde og gikk opp til Storm igjen. Jeg fulgte henne med blikket til hun bare var et dansende hode mellom de høye stråene som skilte elvebredden fra beitet.

Vannet sildret over steinene nærmest meg. Samtalen fra kvelden før rant gjennom hodet mitt som vannet foran bena mine. Det hadde vært vanskelig å høre. Mer enn en gang hadde Kamilla måttet reiste seg og gått rundt bålet i sinne, men hun hadde ikke frest og bannet sånn som hun pleide, tvert imot hadde noe kaldt og tungt lagt seg i stemmen hennes, holdt den nede så den ikke skulle ta til vingene og flakse opp fra tretoppene.

Det var da jeg hørte Kamilla snakke at jeg virkelig forsto hvem kvinnen var, som hadde greid å oppdra to barn alene uten snev av hjelp fra hverken fedre eller foreldre. Det var når jeg så hvordan hun nikket uforbeholdent at jeg forsto at jeg skulle være så inderlig glad for at jeg satt der ved bålet. At det ikke var meg som lå hjemme og trodde at jeg hadde sluppet unna, trodde jeg hadde overtaket. Maya hadde opplev for mye, lært seg å tåle for godt. Men ti år i fengsel i stedet for ham? Det kunne selv ikke hun tåle.

Selv hadde jeg slitt med å få sove. Men da jeg våknet og så hvor avslappet Kamilla sov i dag morges, forsvant usikkerheten.

Han visste ikke hva vi tre var i stand til, sammen. Han hadde ikke sjans.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s