Hvalsang

 

tuva-tovslid-9

Hun lyttet til hvalene om nettene. Holmen fyrhuset hennes sto på var omringet av dem. Var det helt vindstille kunne hun høre vannet skli til side for de grove ryggene. Hun visste hun hadde sovnet når hun hørte dem synge til hverandre.

Hver morgen tok hun den gamle kroppen sin de ti meterne ned til havet. Solstrålene svømte i saltvannet hun holdt i håndflatene. Hun skylte ansiktet. Smakte på luften. Det var en god dag for fiske.

Tangbedet var fullt etter nattens høyvann. Hun dro hånden gjennom de myke, glatte plantene. Den grønne og rosa tangen danset i kulpen. Hun smilte for seg selv.

Utenfor fyrhuset lå gårsdagens skatter. Hun bøyde de klagende knærne og plukket opp den største av konkyliene. Gned vekk saltet med genserermet. Den skinte matt. Hun lurte på hva perlemor var laget av.

Snart sto en rykende bolle rekesuppe på kjøkkenbordet. Gjennom det saltgrimete vinduet så hun tjellen trippe.

Etter å ha satt bollen til tørk, tok hun av seg genseren og buksene. Brettet dem pent og la dem på krakken. Harpunen hang bak døra. Hun spente den vant over ryggen.

Det var knapt bølger da hun vasset ut til den lille berghyllen. Det var år siden hun hadde sluttet å stupe derfra. Men vektløsheten lå fortsatt og ventet på henne i bølgene. Hun sparket fra og la på svøm med langsomme tak.

Etter en stund la hun seg over på ryggen. Hun kunne fortsatt se det spisse taket, men holmen hennes hadde sunket i havet.

Neste gang hun snudde seg så hun bare vann på alle kanter. Det var lenge siden hun hadde lært å flyte, og fryse gjorde hun aldri. Så lenge hun ikke trengte å sove, trengte hun ikke land.

Det hadde skjedd en gang at hun svømte seg bort. Hun hadde fulgt etter en sildestim hele dagen og ikke fått med seg at skodda kom. Hun hadde måttet flyte på ryggen til den løste seg opp så hun kunne følge stjernene hjem. To hele dager hadde hun vært på land etter det. Så lenge hadde hun aldri gått uten å svømme, hverken før eller siden.

Men denne dagen var det klarvær, og hun nærmet seg skjærene hvor flyndrene lå og gresset. De stirre på henne med glassaktige øyne da hun gled over dem.

Hun hadde tre fine flyndrekropper hengende fra beltet da hun gikk opp på skjæret. Liggende på det varme berget spiste hun buketten med tang hun hadde plukket og to skjell. Havet kilte henne på tærne. Hun ble liggende til sola sank i horisonten før hun rullet seg over på magen, og akte seg uti igjen.

Flyndrene nappet og dro i beltet hennes som om de ville ned igjen på dypet. Det gjorde det tyngre å svømme, men det var greit. Hun hadde ingenting hun skulle rekke.

Månen hadde kommet opp da hun hørte hvalene. Urkreftene fra dypet kom for å hilse natten velkommen. Hun la seg over på ryggen, og kikket på melkeveien mens de steg opp rundt henne.

Hun følte dem med hele seg. Hun visste at de sang til hverandre. Men hun måtte ikke bli liggende til hun hørte melodien. Hun kunne ikke holde seg flytende hvis hun sovnet.

Bølgene skvulpet mot berget. Hun nærmet seg holmen sin. Morilden glitrer da hun krabbet opp på berghyllen og forberedte seg på å bære sin egen vekt igjen. Lyset sildret nedover kroppen i det hun reiste seg.

Hun tråkket på noe skarpt i det hun steg opp fra vannet. Flyndrene flakset rundt livet hennes da hun snublet inn på land.

I lyset fra kaminen så hun at en blek torn hadde satt seg i den myke huden innenfor storetåen. Hun nappet den ut, skulle til å stoppe blodet med en klut, men det blødde ikke. Hun ble sittende og se på hullet litt, før hun reiste seg.

Hun fileterte og spiddet den første flyndren, før hun hang den over flammene. Snart freste fettet på glørne. Hun spiste med krakken trukket helt inntil kaminen.

Den natten sang ikke hvalene for henne. Hun våknet, fylt av sorg. Storetåen hennes var hvit da hun satt føttene på gulvet.

Hun stekte den andre flyndren til frokost, etter å ha sett til tangbedet og skjellene. Skjellene var tørre, men hun hadde ikke energi til å pusse saltet av dem. Hun lot dem ligge.

Den dagen svømte hun ikke. Flere av tærne hadde begynt å bli hvite. Innen hun hadde spist den siste flyndra var hele høyrefoten hennes hvit og nummen.

Høyvannet hadde ikke rukket helt opp den dagen. Hun lempet vann i en bøtte, fra havet til kulpen, mens ryggen verket. Hun lengtet etter vektløsheten som skvulpet på alle kanter. Men hun fikk seg ikke til å stikke den numne foten uti. I stedet la hun seg tidlig og lyttet etter hvalene. Det var ikke en lyd på utsiden.

Hun våknet midt på natten. Stillheten hadde aldri plaget henne før, men nå var den så trykkende at hun ikke holdt den ut. Hun måtte høre havet. Hun la sjalet over skuldrene, og gikk ned til vannet. Havet var blikkstille. Hun holdt det ikke ut. Langsomt stakk hun den gode foten uti. Sildringen var knapt hørbar, men det var alt hun trengte. Nølende stakk hun den skadde foten etter. Hun gispet. Foten hennes glødet. Det var som om huden hennes var dekket i morild.

Hun ble sittende å beundre lysspillet i det svarte vannet. Først ved morgengry trakk hun føttene opp og gikk og la seg. Da hun våknet hadde den andre foten hennes også begynt å blekne.

Hun ventet til det ble mørkt før hun gikk ned til vannet igjen. Hele veien til knærne skinte og glimtet hun. Som en sildestim. Igjen satt hun til det ble for lyst til å se lysspillet, før hun trakk føttene opp på land, og gikk og la seg.

Den ettermiddagen skalket hun lukene, og tømte asken. Skjellene hun så møysommelig hadde tørket, senket hun ned i tangbeddet sitt. De matte fargene ble flytende igjen under vann. Hun la seg mens sola fortsatt varmet svaberget på utsiden av vinduet.

Da hun våknet den natten var fingrene hennes for stive til at hun fikk harpunen ned fra kroken. Hun lot den henge, og nøyde seg med å skyve slåen for døren.

Kroppen hennes var så klumsete at hun nesten ikke kom seg ned til vannet. Men da hun først sto på berghyllen kjente hun vektløsheten sige innover seg. Hun satt seg på huk, så dypt hun kom med de skrøpelige knærne, før hun sparket fra. Vannet rislet forbi ørene hennes da hun la på svøm.

Månen var på vei ned da hun hørte dem. Hun dukket hodet ned i det svarte vannet for å se etter dem, men så bare sitt eget skinnende omriss. Hele kroppen hennes glødet.

Hun rullet seg over på ryggen og lyttet til de store dyrene som steg opp rundt henne. Kjente bevegelsene deres i vannet. Hun pustet langsommere og langsommere, til hun til slutt pustet i takt med dem. Hver gang hun pustet ut, sank hun dypere.

I det havet åpnet seg for henne, hørte hun den, hvalsangen. Den var ikke som hun hadde drømt. Den var langsommere, dypere, rikere.

Før hun lukket øynene for siste gang så hun stjernehimmelen langt der oppe. Etterpå skjønte hun at det ikke var stjernene hun hadde sett men gjenskinnet av sin egen morildkropp reflektert i overflaten.

Jo dypere hun sank, jo tydeligere ble hvalsangen. Kroppen hennes, som sakte hadde stivnet der oppe i det lille fyrhuset, ble varmere og varmere, til hun kjente seg som en liten stjerne på vei hjem. Hun lurte på hva perlemor var laget av.

Skjellene var tørre, men hun hadde ikke energi til å pusse saltet av dem. Hun lot dem ligge.

Den dagen svømte hun ikke. Flere av tærne hadde begynt å bli hvite. Innen hun hadde spist den siste flyndra var hele høyrefoten hennes hvit og nummen.

Høyvannet hadde ikke rukket helt opp den dagen. Hun lempet vann i en bøtte, fra havet til kulpen, mens ryggen verket. Hun lengtet etter lettheten så lå og skvulpet på alle kanter. Men hun fikk seg ikke til å stikke den numne foten uti. I stedet la hun seg tidlig og lyttet etter hvalene. Det var ikke en lyd på utsiden.

Hun våknet midt på natten. Stillheten hadde aldri plaget henne før, men da var den så trykkende at hun ikke holdt den ut. Hun måtte høre havet. Hun la sjalet over skuldrene og gikk ned til vannet. Havet var blikkstille. Hun holdt det ikke ut. Langsomt stakk hun den gode foten uti. Sildringen var knapt hørbar, men det var alt hun trengte. Nølende stakk hun den skadde foten etter. Hun gispet. Foten hennes glødet. Det var som om huden hennes var dekket i morild. Hun ble sittende å beundre lysspillet i det svarte vannet. Først ved morgengry trakk hun føttene opp og gikk og la seg.

Da hun våknet hadde den andre foten hennes også begynt å blekne.
Hun ventet til det ble mørkt før hun gikk ned til vannet igjen. Hele veien til knærne skinte og glimtet hun. Som en sildestim. Igjen satt hun til det ble for lyst til å se det mer, før hun trakk føttene opp på land og gikk og la seg.

Den ettermiddagen skalket hun lukene og tømte asken. Skjellene hun så møysommelig hadde tørket, senket hun ned i tangbeddet sitt. De matte fargene ble flytende igjen under vann. Hun la seg mens sola fortsatt varmet svaberget på utsiden av vinduet.

Da hun våknet den natten var fingrene hennes for stive til at hun fikk harpunen ned fra kroken. Hun lot den henge og nøyde seg med å skyve slåen for døren.

Kroppen hennes var så klumsete at hun nesten ikke kom seg ned til vannet. Men da hun først sto på berghyllen kjente hun vektløsheten sige innover seg. Hun satt seg på huk, så dypt hun kom med de skrøpelige knærne før hun sparket fra. Vannet rislet forbi ørene hennes da hun la på svøm.

Månen var på vei ned da hun hørte dem. Hun dukket hodet ned i det svarte vannet for å se etter dem, men så bare sitt eget skinnende omriss. Hele kroppen hennes glødet.

Hun rullet seg over på ryggen og lyttet til de store dyrene som steg opp rundt henne. Kjente bevegelsene deres i vannet. Hun pustet langsommere og langsommere, til hun til slutt pustet i takt med dem. Hver gang hun pustet ut sank hun dypere.

I det hun var i ferd med å synke under, hørte hun den, hvalsangen. Den var ikke som hun hadde drømt. Den var langsommere, dypere, rikere.

Før hun lukket øynene for siste gang så hun stjernehimmelen langt der oppe. Etterpå skjønte hun at det ikke var stjernene hun hadde sett men sin egen morildkropp reflektert i overflaten.

Jo dypere hun sank, jo tydeligere ble hvalsangen. Kroppen hennes, som sakte hadde stivnet der oppe i det lille fyrhuset, ble varmere og varmere, til hun kjente seg som en liten stjerne på vei hjem. Hun lurte på hva perlemor var laget av.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s