Minimum viable product

tuva-tovslid-11

I have been thinking about minimum viable product and its relevance to writing.

The minimum viable product is a product with just enough features to gather validated learning about the product and its value.

The idea is to develop the simplest product possible to avoid excessive costs and risks while deciding how to develop the product further in the best possible way. At this point it should be possible to see whether or not the product is a good idea. This way you can avoid spending a lot of resources on a product that doesn’t work as you hoped it would.

In writing we have plotting. One reason to plot is to learn whether the story is going somewhere we are interested in following. But I don’t think a plotted story is the same as a minimum viable product.

To me, it seems that the minimum viable product would be the story idea. The one thing that the story can’t survive without. Take it away, and you story goes with it. Change it, and the story changes.

I have become aware of two things lately. Firstly whether or not my story idea is good enough to make the work worth it. And secondly, what the core of my story actually is. What I can’t change without it changing the story.

Maybe a minimum viable story could be a condensed text concerning the main idea. A short story or other form of text that pins down what it is all about. And if that text is interesting on it’s own, there may be potential for a longer story.

Next time, before I sit down to write a first draft, I’ll try this. I will write a short text about the main story idea to check if is has potential. If it turns out good, I’ll continue by adding conflicts and secondary plotlines.

If it turns out that it doesn’t have potential, I’ll have saved a year of my life to write something better.

Survivor bias

tuva-tovslid-10

Never give up

I like to read advice from established authors on how to make it as an author. A common advice is to never give up. Everyone gets refusal letters, just don’t let it stop you. Of course, giving up is a sure way not to get published. However, this does not mean that you are ensured publication if you just keep going.

For all I know, every unpublished writer out there might also be sending their work out relentlessly. So even though “don’t give up” seems like solid advice, it might not be the factor that actually got the authors published.

However, as one only hears advice from the established authors, it might seem like their advise is the rule on how to get published. This is called survivor bias.

Without looking at the writers that haven’t succeeded, we can’t be sure that what the authors focus on is actually the true differentiating factor.

To understand the factors contributing to a manuscript getting published, we need to look at what both published and unpublished writers do.

Say that the one factor every published author focuses on is that they kept sending the manuscripts to agents. They never gave up. It makes sense.

However, for all I know, the majority of the unpublished writers might also use this exact same strategy. Only for them it isn’t working. Hence, you could probably learn most by looking at why unpublished writers don’t succeed.

This is just a simplified example of survivor bias and something I have been thinking about.

I don’t know how to get published, but I do know this: as long as I mainly follow advice from published authors, I am vulnerable to survival bias.

So I read the survivors advice with caution. The survivors might make up the rules, but did they ever follow them? For all I know, they might just have gotten lucky.

If you want a more thorough introduction to survivor bias, check out this you tube video:

 

Levels of abstraction

img_20161013_114123
My husband is a programmer. A total nerd for it. Which is frustrating, during the second hour of a spontaneous technical lecture. However, a surprisingly large portion of the methods and approaches that he uses when he writes code are relatable to writing stories.

Yesterday we were sitting in the car on a parking lot in the forest, waiting for some friends running late. We were going to a lake to cook dinner over open fire. He started telling me about levels of abstractions in programming. How, when he writes code, he need to find the suitable levels of abstraction for the units within the program. The correct level of abstraction makes the program easier to understand, because he doesn’t have to bother with a sea of changeable details. It is easy to drown in practicalities.

When planning how to build a boat, on an overall level of abstraction you want to build something that floats, not to find out which nails to use. It is difficult but important to keep in mind what level of abstraction you are currently at. We all dive too deep sometimes.

I have been putting of starting my third manuscript since Monday, precisely because I can’t quite decide where I need to start. I jumped on his explanation. Could defining the abstraction level be a start? As in strating by deciding where to start?

I had him explain it to me several more times. Programming is complex, especially coming from someone who is too good at it to even recognize confusion in a newbie. But I think I got it. (He still had to correct my explanation in this post :p )

So today I sat down and found that my highest abstraction level got to be the theme of the story. Without it this story won’t have a purpose for existing in the first place. The second highest level seems to me to be internal conflict in my main character. Without it he won’t have a reason to be part of this story.  And the third level is the external conflict. Without it the two higher levels of abstraction won’t have a plot to influence.

I am not sure if I am using this approach in the most beneficial way yet, but I’ll have to start with what I got and see if it helps.

Fifth revisions done

tuva-tovslid-4

Revising by hand

Sitting in front of the computer gets old after a while. So when I was going to start revising my forth edition, I printed the manuscript. I did this for two reasons. It gives me an opportunity to work away form the computer, for one. And it helps me to stay critical. The story feels more committing somehow when the words are printed.

After two weeks writing the changes back into my computer I am finally ready for my husband to read the fifth edition. It’s just that he is a slow reader. And it’s not just my writing either. He spent months, months(!), getting into The name of the wind by Patrick Rothfuss. And he still hasn’t gotten through The lies of Lock Lamora by Scott Lynch. So yeah, I’m trying not to take it personally.

I guess I’ll just have to wait impatiently.  It is worth it though, because his feedback is surprisingly insightful.

Hvalsang

 

tuva-tovslid-9

Hun lyttet til hvalene om nettene. Holmen fyrhuset hennes sto på var omringet av dem. Var det helt vindstille kunne hun høre vannet skli til side for de grove ryggene. Hun visste hun hadde sovnet når hun hørte dem synge til hverandre.

Hver morgen tok hun den gamle kroppen sin de ti meterne ned til havet. Solstrålene svømte i saltvannet hun holdt i håndflatene. Hun skylte ansiktet. Smakte på luften. Det var en god dag for fiske.

Tangbedet var fullt etter nattens høyvann. Hun dro hånden gjennom de myke, glatte plantene. Den grønne og rosa tangen danset i kulpen. Hun smilte for seg selv.

Utenfor fyrhuset lå gårsdagens skatter. Hun bøyde de klagende knærne og plukket opp den største av konkyliene. Gned vekk saltet med genserermet. Den skinte matt. Hun lurte på hva perlemor var laget av.

Snart sto en rykende bolle rekesuppe på kjøkkenbordet. Gjennom det saltgrimete vinduet så hun tjellen trippe.

Etter å ha satt bollen til tørk, tok hun av seg genseren og buksene. Brettet dem pent og la dem på krakken. Harpunen hang bak døra. Hun spente den vant over ryggen.

Det var knapt bølger da hun vasset ut til den lille berghyllen. Det var år siden hun hadde sluttet å stupe derfra. Men vektløsheten lå fortsatt og ventet på henne i bølgene. Hun sparket fra og la på svøm med langsomme tak.

Etter en stund la hun seg over på ryggen. Hun kunne fortsatt se det spisse taket, men holmen hennes hadde sunket i havet.

Neste gang hun snudde seg så hun bare vann på alle kanter. Det var lenge siden hun hadde lært å flyte, og fryse gjorde hun aldri. Så lenge hun ikke trengte å sove, trengte hun ikke land.

Det hadde skjedd en gang at hun svømte seg bort. Hun hadde fulgt etter en sildestim hele dagen og ikke fått med seg at skodda kom. Hun hadde måttet flyte på ryggen til den løste seg opp så hun kunne følge stjernene hjem. To hele dager hadde hun vært på land etter det. Så lenge hadde hun aldri gått uten å svømme, hverken før eller siden.

Men denne dagen var det klarvær, og hun nærmet seg skjærene hvor flyndrene lå og gresset. De stirre på henne med glassaktige øyne da hun gled over dem.

Hun hadde tre fine flyndrekropper hengende fra beltet da hun gikk opp på skjæret. Liggende på det varme berget spiste hun buketten med tang hun hadde plukket og to skjell. Havet kilte henne på tærne. Hun ble liggende til sola sank i horisonten før hun rullet seg over på magen, og akte seg uti igjen.

Flyndrene nappet og dro i beltet hennes som om de ville ned igjen på dypet. Det gjorde det tyngre å svømme, men det var greit. Hun hadde ingenting hun skulle rekke.

Månen hadde kommet opp da hun hørte hvalene. Urkreftene fra dypet kom for å hilse natten velkommen. Hun la seg over på ryggen, og kikket på melkeveien mens de steg opp rundt henne.

Hun følte dem med hele seg. Hun visste at de sang til hverandre. Men hun måtte ikke bli liggende til hun hørte melodien. Hun kunne ikke holde seg flytende hvis hun sovnet.

Bølgene skvulpet mot berget. Hun nærmet seg holmen sin. Morilden glitrer da hun krabbet opp på berghyllen og forberedte seg på å bære sin egen vekt igjen. Lyset sildret nedover kroppen i det hun reiste seg.

Hun tråkket på noe skarpt i det hun steg opp fra vannet. Flyndrene flakset rundt livet hennes da hun snublet inn på land.

I lyset fra kaminen så hun at en blek torn hadde satt seg i den myke huden innenfor storetåen. Hun nappet den ut, skulle til å stoppe blodet med en klut, men det blødde ikke. Hun ble sittende og se på hullet litt, før hun reiste seg.

Hun fileterte og spiddet den første flyndren, før hun hang den over flammene. Snart freste fettet på glørne. Hun spiste med krakken trukket helt inntil kaminen.

Den natten sang ikke hvalene for henne. Hun våknet, fylt av sorg. Storetåen hennes var hvit da hun satt føttene på gulvet.

Hun stekte den andre flyndren til frokost, etter å ha sett til tangbedet og skjellene. Skjellene var tørre, men hun hadde ikke energi til å pusse saltet av dem. Hun lot dem ligge.

Den dagen svømte hun ikke. Flere av tærne hadde begynt å bli hvite. Innen hun hadde spist den siste flyndra var hele høyrefoten hennes hvit og nummen.

Høyvannet hadde ikke rukket helt opp den dagen. Hun lempet vann i en bøtte, fra havet til kulpen, mens ryggen verket. Hun lengtet etter vektløsheten som skvulpet på alle kanter. Men hun fikk seg ikke til å stikke den numne foten uti. I stedet la hun seg tidlig og lyttet etter hvalene. Det var ikke en lyd på utsiden.

Hun våknet midt på natten. Stillheten hadde aldri plaget henne før, men nå var den så trykkende at hun ikke holdt den ut. Hun måtte høre havet. Hun la sjalet over skuldrene, og gikk ned til vannet. Havet var blikkstille. Hun holdt det ikke ut. Langsomt stakk hun den gode foten uti. Sildringen var knapt hørbar, men det var alt hun trengte. Nølende stakk hun den skadde foten etter. Hun gispet. Foten hennes glødet. Det var som om huden hennes var dekket i morild.

Hun ble sittende å beundre lysspillet i det svarte vannet. Først ved morgengry trakk hun føttene opp og gikk og la seg. Da hun våknet hadde den andre foten hennes også begynt å blekne.

Hun ventet til det ble mørkt før hun gikk ned til vannet igjen. Hele veien til knærne skinte og glimtet hun. Som en sildestim. Igjen satt hun til det ble for lyst til å se lysspillet, før hun trakk føttene opp på land, og gikk og la seg.

Den ettermiddagen skalket hun lukene, og tømte asken. Skjellene hun så møysommelig hadde tørket, senket hun ned i tangbeddet sitt. De matte fargene ble flytende igjen under vann. Hun la seg mens sola fortsatt varmet svaberget på utsiden av vinduet.

Da hun våknet den natten var fingrene hennes for stive til at hun fikk harpunen ned fra kroken. Hun lot den henge, og nøyde seg med å skyve slåen for døren.

Kroppen hennes var så klumsete at hun nesten ikke kom seg ned til vannet. Men da hun først sto på berghyllen kjente hun vektløsheten sige innover seg. Hun satt seg på huk, så dypt hun kom med de skrøpelige knærne, før hun sparket fra. Vannet rislet forbi ørene hennes da hun la på svøm.

Månen var på vei ned da hun hørte dem. Hun dukket hodet ned i det svarte vannet for å se etter dem, men så bare sitt eget skinnende omriss. Hele kroppen hennes glødet.

Hun rullet seg over på ryggen og lyttet til de store dyrene som steg opp rundt henne. Kjente bevegelsene deres i vannet. Hun pustet langsommere og langsommere, til hun til slutt pustet i takt med dem. Hver gang hun pustet ut, sank hun dypere.

I det havet åpnet seg for henne, hørte hun den, hvalsangen. Den var ikke som hun hadde drømt. Den var langsommere, dypere, rikere.

Før hun lukket øynene for siste gang så hun stjernehimmelen langt der oppe. Etterpå skjønte hun at det ikke var stjernene hun hadde sett men gjenskinnet av sin egen morildkropp reflektert i overflaten.

Jo dypere hun sank, jo tydeligere ble hvalsangen. Kroppen hennes, som sakte hadde stivnet der oppe i det lille fyrhuset, ble varmere og varmere, til hun kjente seg som en liten stjerne på vei hjem. Hun lurte på hva perlemor var laget av.

Skjellene var tørre, men hun hadde ikke energi til å pusse saltet av dem. Hun lot dem ligge.

Den dagen svømte hun ikke. Flere av tærne hadde begynt å bli hvite. Innen hun hadde spist den siste flyndra var hele høyrefoten hennes hvit og nummen.

Høyvannet hadde ikke rukket helt opp den dagen. Hun lempet vann i en bøtte, fra havet til kulpen, mens ryggen verket. Hun lengtet etter lettheten så lå og skvulpet på alle kanter. Men hun fikk seg ikke til å stikke den numne foten uti. I stedet la hun seg tidlig og lyttet etter hvalene. Det var ikke en lyd på utsiden.

Hun våknet midt på natten. Stillheten hadde aldri plaget henne før, men da var den så trykkende at hun ikke holdt den ut. Hun måtte høre havet. Hun la sjalet over skuldrene og gikk ned til vannet. Havet var blikkstille. Hun holdt det ikke ut. Langsomt stakk hun den gode foten uti. Sildringen var knapt hørbar, men det var alt hun trengte. Nølende stakk hun den skadde foten etter. Hun gispet. Foten hennes glødet. Det var som om huden hennes var dekket i morild. Hun ble sittende å beundre lysspillet i det svarte vannet. Først ved morgengry trakk hun føttene opp og gikk og la seg.

Da hun våknet hadde den andre foten hennes også begynt å blekne.
Hun ventet til det ble mørkt før hun gikk ned til vannet igjen. Hele veien til knærne skinte og glimtet hun. Som en sildestim. Igjen satt hun til det ble for lyst til å se det mer, før hun trakk føttene opp på land og gikk og la seg.

Den ettermiddagen skalket hun lukene og tømte asken. Skjellene hun så møysommelig hadde tørket, senket hun ned i tangbeddet sitt. De matte fargene ble flytende igjen under vann. Hun la seg mens sola fortsatt varmet svaberget på utsiden av vinduet.

Da hun våknet den natten var fingrene hennes for stive til at hun fikk harpunen ned fra kroken. Hun lot den henge og nøyde seg med å skyve slåen for døren.

Kroppen hennes var så klumsete at hun nesten ikke kom seg ned til vannet. Men da hun først sto på berghyllen kjente hun vektløsheten sige innover seg. Hun satt seg på huk, så dypt hun kom med de skrøpelige knærne før hun sparket fra. Vannet rislet forbi ørene hennes da hun la på svøm.

Månen var på vei ned da hun hørte dem. Hun dukket hodet ned i det svarte vannet for å se etter dem, men så bare sitt eget skinnende omriss. Hele kroppen hennes glødet.

Hun rullet seg over på ryggen og lyttet til de store dyrene som steg opp rundt henne. Kjente bevegelsene deres i vannet. Hun pustet langsommere og langsommere, til hun til slutt pustet i takt med dem. Hver gang hun pustet ut sank hun dypere.

I det hun var i ferd med å synke under, hørte hun den, hvalsangen. Den var ikke som hun hadde drømt. Den var langsommere, dypere, rikere.

Før hun lukket øynene for siste gang så hun stjernehimmelen langt der oppe. Etterpå skjønte hun at det ikke var stjernene hun hadde sett men sin egen morildkropp reflektert i overflaten.

Jo dypere hun sank, jo tydeligere ble hvalsangen. Kroppen hennes, som sakte hadde stivnet der oppe i det lille fyrhuset, ble varmere og varmere, til hun kjente seg som en liten stjerne på vei hjem. Hun lurte på hva perlemor var laget av.