De langsomme

Noen eldes saktere enn andre. Enkelte av oss veldig mye saktere.

Moren min trodde først hun var heldig med graviditeten, men da magen hennes fortsatt bare var halvstor ved ni måneder skjønte de det. Hun bar på en av de langlevde. De kaller oss de langsomme.

Allerede i barnehagen behandler de oss annerledes. Vi langsomme vil tross alt ende opp med å passe på tipp- og tipptippoldebarna deres. Det er best for alle at vi ikke bærer med oss traumer fra barndommen.

Som barn virker det unektelig stilig å kunne bli fem hundre år gammel. De fleste store organisasjonene på verdensbasis består av langsomme. Vi kommer aldri til å være fattige, innflytelsesløse eller arbeidsledige. Hengerumper og skrukkerynker er flere hundre år frem i tid. De fleste av oss er litt selvgode som barn.

Da skjønte jeg ikke hva det ville si å skulle leve med alle avgjørelsene mine i en liten evighet. Tanken på at noen som helst skulle dø fra meg var uvirkelig, og å ha en ektefelle og få barn var utenkelig, så hva gjorde det om vi kom til å leve mye, mye lenger enn dem?

Men vi vokser opp langsommere enn de normale, så vi har god tid til å lære. Og hvis ikke det er nok, er de ekstra årene i puberteten ydmykende nok til å korrigere de fleste av oss. Vi lærer at å være en av de langsomme ikke er en superevne. Jeg har lært det igjen siden.

Det er ikke lett å se forskjellen på oss og de normale. De fleste av oss har blå øyne, men noen har grønne eller grå. Og selv om vi er født med lyst hår, blir man lei av den samme hårfargen etter noen tiår, så de fleste farger det.

Så kanskje jeg ikke burde bli så overrasket over at mannen overfor meg står og kjefter på meg som om jeg var en normal tjuetoåring, og ikke dobbelt så gammel som ham og mye, mye smartere.

Jeg kan selvfølgelig ta frem førerkortet og vise ham fødselsdatoen min. Da vil han nok klappe igjen ganske raskt. Men det er interessant å bli skjelt ut. Jeg kan knapt huske å ha opplevd det før.

Det er lett å forstå hvorfor de normale vanligvis roper tilbake eller stikker av, for følelsene jeg har nå er ubehagelige. Musklene spenner seg og pusten låser seg. Uten all treningen jeg har fått i å observere mine egne følelser og tenkte før jeg responderer, ville jeg antageligvis skjøvet ham overendre i sinne. Jeg er fristet til det et øyeblikk, men tar meg sammen.

Vi er like menneskelige vi langsomme, men vi er nødt til å lære oss å leve bedre med det. Kinnene til mannen som roper til meg, dirrer. Hvis jeg skulle bli så sint fordi noen tok min parkeringsplass, ville de neste firehundre årene blitt fryktelig tunge å komme seg gjennom.

Jeg går. Han følger etter noen skritt, men så gir han opp og går tilbake til den røde Mercedesen sin.

Når jeg kommer tilbake med matvarene er det en lang ripe i lakken min. Jeg observerer sinnet som blusser opp i meg, akkurat som jeg har lært at jeg skal, før jeg setter meg inn og kjører. Jeg har en avtale.

Det er nesten et år siden jeg så Milian sist. Jeg har rukket å få en del bekjente på åtti år, og når de færreste av dem dør, kan det ta litt tid mellom hver gang jeg rekker å møte dem.

Men Milian gir meg en lang klem, kinn mot kinn og med begge armene. Klemmer, gjort slik, er den beste medisinen mot konflikter og fremmedskap. Vi langsomme passer på å klemme mye med andre ord. Så jeg klemmer ham lenge tilbake, selv om jeg er litt ukomfortabel rundt ham etter at jeg avslo tilnærmingene hans sist.

Milian er motsatt av meg. Han mener han kan tåle alt. Antageligvis er det derfor  han tåler det også. Nå har han bestemt seg for at han må ha barn. I hvert fall en gang. Han var gift en gang. De overtalte ham til å skille seg. Så vidt jeg vet foretrakk han å være gift.

Han har spurt meg et par ganger, om å gifte meg med ham. Sist for elleve måneder siden. Jeg svarte kanskje, når vi er halvveis, når jeg vet at jeg holder ut distansen.

For etter å ha båret frem en normal og gitt henne fra meg, har jeg lært hva anger gjør med meg. Jeg kan ikke risikere at det skjer igjen. De har uansett sakt at jeg ikke bør ta sjansen.

Så jeg avslo, selv om jeg et kort øyeblikk glemmer hvorfor nå som jeg ser ham igjen.

Milian kommer mot bordet, bærende på to kopper kaffe og med et lett smil til meg. Jeg prøver å huske hvorfor jeg lot meg overtale til å si nei. Men det var ikke bare jeg som har gjort som jeg har fått beskjed om. Milian var også åtti og tro mot treningen sin en gang. Han skilte seg. Jeg ga bort dattera mi.

Men det er en forskjell på oss. Han har ombestemt seg. Han vil ha en ny kone. Det er da det går opp for meg; han kommer til å støtte henne når hun nekter å gi fra seg det neste normale barnet sitt.

Jeg reiser meg brått. Det er første gang jeg har gjort noe brått på sikkert femti år. Milian smiler overrasket.

«Jeg kommer til deg i kveld, Milian. Jeg lover å gjøre opp for kaffen.» Jeg tar bilnøklene opp av lomma. «Jeg skal bare ut å ripe opp en rød Mercedes. Men det kan ta litt tid å finne den.»

Milian plasserer koppene på bordet. «Jeg kan ha middagen klar.» Han setter seg ned og legger føttene på stolen jeg nettopp reiste meg fra. «Men fort deg. Tida renner ut for alle til slutt. For noen av oss skjer det bare litt langsommere enn for resten.»

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s