De langsomme

Noen eldes saktere enn andre. Enkelte av oss veldig mye saktere.

Moren min trodde først hun var heldig med graviditeten, men da magen hennes fortsatt bare var halvstor ved ni måneder skjønte de det. Hun bar på en av de langlevde. De kaller oss de langsomme.

Allerede i barnehagen behandler de oss annerledes. Vi langsomme vil tross alt ende opp med å passe på tipp- og tipptippoldebarna deres. Det er best for alle at vi ikke bærer med oss traumer fra barndommen.

Som barn virker det unektelig stilig å kunne bli fem hundre år gammel. De fleste store organisasjonene på verdensbasis består av langsomme. Vi kommer aldri til å være fattige, innflytelsesløse eller arbeidsledige. Hengerumper og skrukkerynker er flere hundre år frem i tid. De fleste av oss er litt selvgode som barn.

Da skjønte jeg ikke hva det ville si å skulle leve med alle avgjørelsene mine i en liten evighet. Tanken på at noen som helst skulle dø fra meg var uvirkelig, og å ha en ektefelle og få barn var utenkelig, så hva gjorde det om vi kom til å leve mye, mye lenger enn dem?

Men vi vokser opp langsommere enn de normale, så vi har god tid til å lære. Og hvis ikke det er nok, er de ekstra årene i puberteten ydmykende nok til å korrigere de fleste av oss. Vi lærer at å være en av de langsomme ikke er en superevne. Jeg har lært det igjen siden.

Det er ikke lett å se forskjellen på oss og de normale. De fleste av oss har blå øyne, men noen har grønne eller grå. Og selv om vi er født med lyst hår, blir man lei av den samme hårfargen etter noen tiår, så de fleste farger det.

Så kanskje jeg ikke burde bli så overrasket over at mannen overfor meg står og kjefter på meg som om jeg var en normal tjuetoåring, og ikke dobbelt så gammel som ham og mye, mye smartere.

Jeg kan selvfølgelig ta frem førerkortet og vise ham fødselsdatoen min. Da vil han nok klappe igjen ganske raskt. Men det er interessant å bli skjelt ut. Jeg kan knapt huske å ha opplevd det før.

Det er lett å forstå hvorfor de normale vanligvis roper tilbake eller stikker av, for følelsene jeg har nå er ubehagelige. Musklene spenner seg og pusten låser seg. Uten all treningen jeg har fått i å observere mine egne følelser og tenkte før jeg responderer, ville jeg antageligvis skjøvet ham overendre i sinne. Jeg er fristet til det et øyeblikk, men tar meg sammen.

Vi er like menneskelige vi langsomme, men vi er nødt til å lære oss å leve bedre med det. Kinnene til mannen som roper til meg, dirrer. Hvis jeg skulle bli så sint fordi noen tok min parkeringsplass, ville de neste firehundre årene blitt fryktelig tunge å komme seg gjennom.

Jeg går. Han følger etter noen skritt, men så gir han opp og går tilbake til den røde Mercedesen sin.

Når jeg kommer tilbake med matvarene er det en lang ripe i lakken min. Jeg observerer sinnet som blusser opp i meg, akkurat som jeg har lært at jeg skal, før jeg setter meg inn og kjører. Jeg har en avtale.

Det er nesten et år siden jeg så Milian sist. Jeg har rukket å få en del bekjente på åtti år, og når de færreste av dem dør, kan det ta litt tid mellom hver gang jeg rekker å møte dem.

Men Milian gir meg en lang klem, kinn mot kinn og med begge armene. Klemmer, gjort slik, er den beste medisinen mot konflikter og fremmedskap. Vi langsomme passer på å klemme mye med andre ord. Så jeg klemmer ham lenge tilbake, selv om jeg er litt ukomfortabel rundt ham etter at jeg avslo tilnærmingene hans sist.

Milian er motsatt av meg. Han mener han kan tåle alt. Antageligvis er det derfor  han tåler det også. Nå har han bestemt seg for at han må ha barn. I hvert fall en gang. Han var gift en gang. De overtalte ham til å skille seg. Så vidt jeg vet foretrakk han å være gift.

Han har spurt meg et par ganger, om å gifte meg med ham. Sist for elleve måneder siden. Jeg svarte kanskje, når vi er halvveis, når jeg vet at jeg holder ut distansen.

For etter å ha båret frem en normal og gitt henne fra meg, har jeg lært hva anger gjør med meg. Jeg kan ikke risikere at det skjer igjen. De har uansett sakt at jeg ikke bør ta sjansen.

Så jeg avslo, selv om jeg et kort øyeblikk glemmer hvorfor nå som jeg ser ham igjen.

Milian kommer mot bordet, bærende på to kopper kaffe og med et lett smil til meg. Jeg prøver å huske hvorfor jeg lot meg overtale til å si nei. Men det var ikke bare jeg som har gjort som jeg har fått beskjed om. Milian var også åtti og tro mot treningen sin en gang. Han skilte seg. Jeg ga bort dattera mi.

Men det er en forskjell på oss. Han har ombestemt seg. Han vil ha en ny kone. Det er da det går opp for meg; han kommer til å støtte henne når hun nekter å gi fra seg det neste normale barnet sitt.

Jeg reiser meg brått. Det er første gang jeg har gjort noe brått på sikkert femti år. Milian smiler overrasket.

«Jeg kommer til deg i kveld, Milian. Jeg lover å gjøre opp for kaffen.» Jeg tar bilnøklene opp av lomma. «Jeg skal bare ut å ripe opp en rød Mercedes. Men det kan ta litt tid å finne den.»

Milian plasserer koppene på bordet. «Jeg kan ha middagen klar.» Han setter seg ned og legger føttene på stolen jeg nettopp reiste meg fra. «Men fort deg. Tida renner ut for alle til slutt. For noen av oss skjer det bare litt langsommere enn for resten.»

 

My writing

Tuva Tovslid working

Writing short stories for practice is such a great way to practice, but I have found it much more motivating to write novel length stories. Part of that is because of all the extra space in a regular novel. But I have come to think that part of the reason is that I have read a lot more novels than short stories, and that this have given me a narrow understanding of how a short story should be.

But then I found this blog, where Maggie Stiefvater and two of her writer colleagues have posted short stories every week for three years. They have even published two books with their short stories. So I bought the books, and I read their blog. And they have inspired me to write shorter texts myself.

So I have decided to write short stories or flash fiction or whatever it ends up being, and posting them here in Short stories, under the Blog page. The stories will be my writing practice and therefor may be a little strange. But why not? As I write in Norwegian, and don’t want to spend my writing time translating, they will be in Norwegian only, for now.

Bryllupet

tuva-tovslid-5

 

I dag skal jeg gifte meg.

Tormund Storås har stirret forventningsfullt på meg siden frokosten i storhallen. Jeg lot ham få holde blikket mitt. Han holdt det som en guttunge holder en sommerfugl: klamt og hardt.

Line og Mari fletter håret mitt. Det er tungt av oljen de har gnidd det inn med og ser ut som moden havre. Bak meg henger kjolen. I speilet ser det ut som et spøkelse vokter over oss. Moren min vevde hele vinteren for å få slepet langt nok. Hvit som et liksvøpe, hvit som uskyld. I natt blir jeg hans, i natt blir min skyld hans skyld, etter i natt er jeg ikke lenger min.

Leppene mine er stive som voks når Line farger dem. Hestesko har klapret over gårdsplassen helt siden vi gikk opp på kammerset, men vrinsket fra stallen er nytt. Gullfaks. Ansiktet mitt vrir seg og Mari skjenner godmodig over den ødelagte sminken. Jeg tar imot som om jeg allerede tilhører en annen.

Kjolen har hundre knapper. Hver knapp er en perle. Hver perle må tres i en hempe. Det vil gå en sti av perler langs ryggvirvlene min. De vil skimre i rosa og blått når jeg går opp til alteret i storhallen. Det tok mor to uker å sy perlene på.

Ved alteret frasier familiene seg all rett til å klage, for alltid. Men det er etter middagen at ekteskapet blir gyldig. For ekteskap kan bare inngås på tomannshånd. Bak lukkede dører. På ryggen i en ukjent seng. Det vil ta Tormund et øyeblikk å rive perlene løs.

Igjen roper Gullfaks. Denne gangen trekker Mari penselen unna i tide. Når ekteskapet er fullendt er det hans tur. Hingsten min. Jeg har trent ham fra han var et ustøtt føll. Nå er han bred over ryggen og rak i nakken. I natt skal Tormund ltrekke kniven over strupen hans. I natt tar Tormund Gullfaks for å vise at han akter å beholde meg. En brud rir inn på hesten sin. Morgenen etter er det ingen for henne å ri ut på.

Jentene svøper kjolen rundt meg. Hundre knapper kneppes av ivrige hender før jeg må gå ned. Jeg stopper i døråpningen så Line kan dandere slepet bak meg. Det er stille. Gjestenes ansikt er flakkende skygger. Bare Tormund er opplyst av sirkelen med tyve nytente lys i, som sakte svaier over ham. Likevel er det øynene hans som brenner kraftigst.

Jeg kan ikke føle kjolestoffet jeg knuger mellom fingrene. En enslig fløyte spiller. En svanes vintersang. Jeg glir opp gulvet uten å se meg om. Ingen lyder annet enn de skjøre tonene fra fløyten og slepet mitt som hvisker over plankene.

Pusten til Tormun er tung når jeg stopper foran ham. Jeg slutter å puste selv når han tar hånden min. Heldigvis trenger jeg bare nikke. Selv en frossen svane kan nikke. Seremonien går sin gang uten avbrytelser fra familien min som ikke er der. Natta nærmer seg, men først skal det feires.

Jeg smaker ingenting, så jeg spiser ingenting. Latteren til Tormund vibrerer gjennom meg. Bare vinen når gjennom, fløyel på tunga, smak av jord. Jeg lar en dråpe falle fra langefingeren ned i fanget. Nå er jeg ikke lenger uskyldsren. Fra nå av er ikke lenger kvelden bare Tormund sin.

Hånda hans er tung i fanget mitt. Han stryker kjolestoffet mellom fingrene, presser fingeruppene ned i det myke låret, ser på meg i øyekroken. Jeg vet at han tror jeg er nervøs, jeg vet at det gjør ham mer utålmodig. Jeg lar koppen med vin fylles igjen. Men før jeg rekker å smake, reiser Tormund seg: han skal gi bruden sin noe å feire.

Latteren som følger oss ut av hallen overdøves av stoler og benker som skyves fra bordet. De har en hest å gjøre klar før vi kommer ned. De kommer ikke til å rekke å bli kalde der ute på tunet en gang.

Han lukker døren bak meg og med ett er alle stemmene vekk. Bare ropet fra Gullfaks når meg. Det og hendene til Tormund. De holder meg fast, kjenner på meg, gjør alt de ikke kunne gjør under middagen.

Jeg venter. Venter helt til han tar tak rundt halslinningen. En hånd på hver side av nakken min. De første perlene spretter løs og skyter bortover gulvet.

Jeg trodde han kom til å rive av meg kjolen i en bevegelse. At perlene kom til å trille alle veier, inn under senga, ned i sprekkene mellom treplankene. Men Tormund tar seg god tid. Han presser hånden ned på innsiden av kjolebrystet. Holder meg fast med ru håndflate, puster meg langs halsen. Varmen brer seg i kroppen min.

Jeg er klar.

Han står for nær. Kjolen mor har sydd kommer til å bli ødelagt. Nye perler spretter løs når jeg vrir meg mot ham, hånda hans er fortsatt nede i kjolen, holder fortsatt fast i meg. Fingrene hans strammer mot den urørte huden der. Kniven glir inn. Han slipper taket i det de første bloddråpene trekker inn i kjolestoffet.

Døra blir rød der jeg skyver den opp med hånda som holder kniven hans. Kniven han skulle bruke på Gullfaks. Huset er tomt når jeg kommer ned trappa, men dørene ut står åpne. På tunet står gjestene i halvsirkel rundt Gullfax. Han står med nakken krum midt i ringen av fakler, like modig som alltid. Faklene forvandler blodet på kjolen min til skygger.

Ansiktene som snur seg mot meg er mørke. Over dem henger pusten deres som spøkelser.
Lufta er kald mot skulderbladene der kjolen henger åpen. Halvveis ut i ringen som er slått rundt Gullfaks når lyset flekkene på kjolen min og farger dem røde. Ansiktet til han som skulle bli broren min er forvirret. Jeg skal ikke komme ut alene. Øynene hans går til brystet mitt. Føttene hans tar et skritt unna.

Gullfaks snur hodet mot meg, spisser ørene. Pelsen hans er gylne i flammene fra faklene. Jeg samler kjolen og drar meg opp på ryggen hans. Han står støtt. Han har alltid stått støtt. Dråper med blod triller nedover nakken hans når jeg skjærer over repet som holder oss. Ringen med bryllupsgjester åpner seg for oss. De er tause når vi rir ut av tunet.

Det er en evighet mellom tunet og skogholtet. Snø begynner å falle rundt oss. Hvite dun legger seg i manen til Gullfaks, prøver å dekke drapet på kjolen min. Jeg greier å holde meg til vi er ute av synet. Så ber jeg ham gå. Løp. Nå. Få meg vekk, raskt.

Tormund Storås er død og hun som ikke er enke forsvinner dypere inn i skogen.
Hvis hun fryser i hjel i natt har hun fått en natt til i frihet. Hvis hun dør i natt er hun allerede svøpt i hvitt.

Metaphysical books

IMG_20141206_122622

Physical books

Sometimes when I walk into a bookstore I get the overwhelming feeling that there is enough books in the world. Not enough stories, never enough stories! But enough mass produced copies of books that will only be read once.

Don’t get me wrong, I own all my favorite books in physical editions, but I often read them as ebooks first. And even though I would love to get my own books published traditionally, I think it is a bit stupid of me at the same time. Is traditional publishing the highest proof of success? Will the writers that are good enough to get their work traditionally published keep choosing that?

Being used to buying stuff from the internet and paying for ebooks and other non-tactile services like Spotify, Audible and Netflix, I am more than willing to pay for a good self published book. But while I often read ebooks, I find it hard to trust the quality of a self published book. I also find it difficult to discover new self published writers that are good.

I wonder how long it will be until that changes, because I think it will.